Pan

03mai09

1. mai. Nydelig, varmt vårvær. En dag for en liten, rolig tur. Fra hytta på Kjerringøy ser jeg Middagshaugen i sør. Bare 284 meter over havet, men det må være de 284 meter med best utsikt i Norge? 

Fra hytta bortover en ås, ned en bakke og langs ei myr. Ved kapellet til Kjerringøy kirke begynner den merkede naturstien. På ei tavle står at turen tar én time hver vei. Jeg passerer en rasteplass og en bekk før det bærer oppover. Like før første utsiktspunkt møter jeg kjerringa til ”Løytnant Glahn”. Hun har gått fra Vikan der de har hytte. 

Løytnanten i Pan og jeg har en del til felles. ”Thomas Glahn bor i en liten hytte ved skogkanten i nærheten av Sirilund. Sirilund er et lite handels- og fiskested i Nordland. Løytnanten tilbringer dagene med jakt og fiske. Om kveldene koser han seg ved peisen i hytta. Glahn er ikke noe sosialt menneske og hans eneste selskap er en hund, Æsop. Sivilisasjonen oppsøker han bare ved helt nødvendige gjøremål som for eksempel å kjøpe krutt til sin børse.”

Jeg bor også periodevis i ei hytte i skogkanten i nærheten av Sirilund. Butikken på Kjerringøy heter Sirilund handel. Like bortenfor ligger handelsstedet der Zahl regjerte da Løytnant Glahn var der i 1855. Jeg tilbringer også mye tid ute. Om kveldene koser jeg meg ved peisen i hytta. Jeg drar ikke til hytta for å være sosial, men for å gjøre som jeg selv vil. En tur til Sirilund eller Markens Grøde eller handelsstedet eller Kjerringøy brygge er imidlertid alltid trivelig. Markens Grøde er ysteri, bakeri og kafé. Kjerringøy brygge er et bryggehotell. På disse stedene tar folk seg alltid tid til en prat, enten de er innfødte eller byfolk. 

Pan blir sett på som en hyllest til naturen og er et av de mest kjente verkene til Knut Hamsun, ved siden av Sult og Markens Grøde. Pan er filmet tre ganger, den siste i 1995. Da ble Æsop ”spilt” av hunden til en kompis. 

Boka Pan ”er spesiell fordi den har med vakre, nøyaktige naturskildringer. Naturen er for Hamsun, og de andre nyromantikerne, fylt av Guds kjærlighet og skjønnhet. Naturen spiller en betydelig rolle i boken, og speiler ofte handlingen og sinnsstemningen til protagonisten Glahn. Hans forelskelse utspiller seg i takt med årstidene: fra den yrende, blomstrende våren, via nordlandssommerens evige dag med midnattssol og varmt vær.” 

Hamsuns Glahn fikk ikke sin Edvarda, men hadde det godt med Eva. På vei oppover, i den yrende blomstrende våren, traff jeg altså ”Fru Glahn”. Hun er gift med en som kalles Løytnant Glahn, kanskje på grunn av sitt skiftende humør? Jeg kjenner ham som en vittig og trivelig fyr. Løytnanten hadde kjørt til Sirilund for å handle. Fruen skulle sitte på tilbake. 

Nesten på toppen hørte jeg en ny damestemme. Hun snakket med mobilen og hadde ikke tid til meg. Jeg passerte henne med et nikk. Etter henne hang det igjen en behagelig duft. Sikkert ei bydame? 

På toppen. En varde med hvit kvarts. Utsikt til Landegode, Karlsøyvær, Lofoten og Steigen, toppene Fjærekjerringa, Trolltinden, Kvarven, Reindalsskardtindan, Opplitindan, Eidetind og Strandåtindan, Fjærvatnet, Sørvatnet, Durmålsvatnet og Ryvatnet til Nevelsfjorden. Løytnant Glahns verden. Og min. Det er Hamsun-år i år.

Som i Pan: ”Når Glahn er alene, forteller han rolig med lange, strømmende setninger, men så fort han blir opphisset i kontakt med de mange kvinnene i boken, blir setningene kortere og mer intense.”

Tekstbolker over angitt i anførsel har jeg funnet på Wikipedia og her.

Filed under: Bilder, Kjerringøy, Litteratur, Livet, Mennesker, Naturen   |  1 Comment

Sensur i natur

28apr09

Tre dager på hytta for å sensurere teknologioppgaver. Lange beist på opp til 70 sider. Regn og kuling – kunne ikke ha fått mer passende vær. Så bare frem til å bli ferdig.

 

Jeg begynner å lese, se og undersøke. Tenker på hvordan jeg husker tilsvarende oppgaver fra tidligere år. Du verden. Her er det mange som har jobbet mye og godt. Studentene materialiserer seg for meg. Lærerstudenter i sitt tredje eller fjerde år, og lærere fra grunn- eller videregående skole, mer eller mindre erfarne. De yngste studentene rett fra videregående inn i lærerutdanning. Like unge som min yngste sønn. De eldste bortimot min alder. Mange ulike bakgrunner og fag. Én med doktorgrad i biologi.

 

Et lite år sammen om forlesninger, diskusjoner, veiledning, mekking, turer, kaffepauser og pizzakvelder. Jeg trodde jeg kjente dem godt nok til å vite hva de ville utsette meg for, men ….

 

Hun som alltid hadde innvendinger når vi kom inn på annet enn det hun mente var relevant for seg som lærer på en liten fådelt skole i nabokommunen. Det er ikke måte på hva hun nå ser av ulike muligheter.

En mannlig lærer i mekaniske fag på videregående. Hans skriftspråk er til vanlig ikke helt patent. Han forkynner i oppgaven som en prest fordi han er til stede i teksten med hele seg, sitt liv og sine erfaringer. Ei kunnskapsutvikling langt ut over mine forestillinger.

En lærer ved en av byens større skoler som alltid har opplevd IKT-veiledere som sine verste fiender, stadig i krangel med dem om utstyr som ikke virker, rettigheter hun mangler osv. Med egen IKT-kompetanse har hun nå tatt kontroll, både i oppgaven og i jobben som lærer.

 

Disse tre, og flere med, gjorde det minst like bra som doktoren. Et studieår med berikende samarbeid, problemløsning, kreativitet og omtanke vil bli dokumentert med svært gode karakterer. Det er sjelden jeg angrer på at jeg ble lærer.

 

Mens jeg satt der i stua på hytta og koste meg med studentene, fikk jeg gjentatte ganger besøk. Hytta ligger på en ås med godt utsyn i alle retninger. Furuskog som jeg har ryddet i, blant annet for å kunne følge bedre med på dyrelivet. Flere ganger hver formiddag ser jeg det jeg tror er en hare-frøken på tur opp eller ned eller på skrå over veien. Full fart. Bare i glimt nok til å se at hun så vidt har begynt å felle vinterpelsen. Hvit med to små, grå flekker. Andre kvelden kommer hun igjen oppover i fullt strekk, men nå med kjæresten (formoder jeg) på hjul. Borte på et blunk. Jeg løper til motsatt side av hytta for om mulig sjekke om jeg så dobbelt. Der sitter de begge på knausen bak hytta og vrir på de lange ørene sine. Fotografering? Over alle hauger.

 

Så fredagskvelden. Jeg har satt meg til rette for å se krimmen og nyte Victoria Smurfit. Akkurat i det dama dukker opp på skjermen, skimter jeg noe annet interessant i øyekroken. Rett utenfor vinduet satt Helene, mer blond enn Victoria. Bare tre meter unna. Ingen reaksjon da jeg snudde på hodet. Vi stirret hverandre dypt inn i øynene. Slikt er vanligvis en krevende øvelse. Dessuten gjorde Victoria hørbare krav på oppmerksomhet. Jeg kunne jo vinke farvel til frøkna utenfor. Så ville hun løpe hjem til kavaleren. Neida. Hun bare satt der, nesten litt fortapt. I det jeg skulle til å reise meg for å be henne inn, tok hun ut. Og i hælene på Helene en hvit skygge. Han må ha sittet rett bortenfor, akkurat utenfor mitt synsfelt.

Hva Victoria Smurfit, alias DCI Roisin Connor, foretok seg den kvelden, fikk jeg ikke helt med meg.

 

I tillegg til harene så jeg en kveld en skabbete rev luske forbi. Den så så skral ut at den forhåpentligvis ikke er noen trussel for mine spretne venner.

 

Første morgen ble jeg vekket klokka fem. Noen satt og skreik utenfor det åpne soveromsvinduet. I ørska brølte jeg tilbake og klappet i hendene. Det ble stille. Til jeg akkurat hadde sovnet. Da ga han på igjen. Nå våknet også min interesse for å finne ut hvem eller hva det var. En misfornøyd student? Der i nærmeste fura satt en orrhane og jodlet for full hals. Han skulle nok annonsere sitt spill på nærmeste myr for omegnens damer. Før jeg fikk fatt i speilrefleksen, ble det stille, og borte var han.

 

Sånn går nu dagan. Tre fine og gode arbeidsdager med uforutsette og gledelige overraskelser.

 

Bildene har jeg funnet på nettet, hos NRK, Wikimedia Commons og Helle Naturfoto.

Filed under: Livet, Læring, Naturen   |  8 Comments

100 poster på 2 år

26apr09

”Hva er detta for noe tøys a du”, sa Drillo da NRK overrasket ham med kake på 67-årsdagen. (”Og ikke noe sang. Noe respekt må man ha for gamle folk.”) Jeg er nok heller ikke så opptatt av jubileer, for at Bridgehill nylig ble 2 år passerte upåaktet. Grunnen til at jeg kom det i hu, var et bloggestreif der det gikk opp for meg at bloggehjemmet begynner å ligne et gamlehjem. Noen har gått bort, andre skranter, noen er bare oppe og går på gode dager. Enkelte lever doble liv, eller de forlater sitt gamle skinn for å gjenoppstå i nye gevanter. Så mange gode poster og fine blogger, så mange fortellinger. De vi fikk, og de vi aldri får lese.

 

2 år, 100 poster og 149 bilder. Ca 7 dager, altså ei uke i snitt mellom hver post. I korte perioder poster hver dag, den lengste pausen på 2 måneder. Akkurat slik det må være for meg. Skulle Bridgehill være i live våren 2011, vil sannsynligvis frekvensen være (enda) lavere.

 

 

Jeg har sjelden noe å formidle hvis det ikke er til eller med bilder. Det jeg ser og opplever ute gir livsglede og lyst. Slikt overskudd kan det bli bloggeposter av.

Mine ekskursjoner forlenges i et annet format. I forsøkene på å komponere noe med mening tenker jeg gjennom litt av hvert. Det har jeg godt av. Jeg innbiller meg at meg kommer nærmere innpå noen viktige spørsmål. En slik sporadisk, luftig og smal blogg kan jeg nok komme til å holde ut med en stund.

 

Bildet over ble tatt fra takvinduet på hytta (Kjerringøy) 30. august i fjor.

Filed under: Bilder, Blogging, Kjerringøy   |  9 Comments

Elementer til besvær

21apr09

Menneskets tilværelse er bestemt av hva slags forhold det har til elementene rundt seg. Det er opp til mennesket selv hva slags relasjon det går inn i, eller hva slags respons det vil gi sine omgivelser. (Martin Buber.)

 

Første gang jeg ble tagget var utfordringen å fortelle om seg selv med bilder. Siden jeg er opptatt av bilder, ble fristelsen for stor. Dessuten var jeg ny i bloggeverden. Siden har jeg med ett unntak avstått. Også da var det bilder som fikk meg på gli.

 

Jeg er altså glad i bilder – opplever, tenker og husker i bilder. I filosofisk-psykologisk forstand er jeg ikke et bildemenneske. Et bildemenneske konstruerer seg selv ut fra forestillinger om hvordan han tror andre vil han skal være. Et vesensmenneske har derimot en sitt eget ”kjernestoff”, følger sin egen kurs og finner egne svar. (Igjen Buber.)

 

Min inngrodde uskikkelighet gjør at jeg ofte reagerer på sosial, kulturell, politisk og akademisk korrekthet. Jeg opponerer mot konformitet når den ikke tillater annerledeshet og fører til ensretting. Utydelige, arrogante, manipulatoriske, beregnende eller autoritære personer skygger jeg unna. Hvis ikke, kommer jeg i krangel med dem. Det gidder jeg vanligvis ikke. Jeg er nok særdeles vanskelig å dirigere.

 

Saltstraumen i stille prakt en høstdag i fjor. Langfredag i år var Saltstraumen stedet for dramatikk. Da straumen var sterkest på inngående, skulle en mann gå gjennom med en 15-fots fritidsbåt. Hans kamp med elementene – hvordan han unngikk å bli slukt, kan du lese om/se her.

 

Jeg ville ikke ha prøvd et slikt vågestykke. Mange andre strømmer får også være i fred for meg. Det at de fleste andre følger på kan være nok til at jeg holder meg unna. Jeg må ha åpenhet og armslag. Til å gjøre og ikke gjøre som jeg vil. Til å blogge eller bedrive noe annet. Til å gjøre mitt betalte arbeid en hustrig søndag for så å gå i fjellet en onsdag. Til å ferdes alene utenfor veier og tråkk. Til å bivåne naturens og værets skiftninger. Lys og farger mellom himmel, fjell og hav. Aldri to like solnedganger. Alle fire årstidene på én dag. Elementenes stadig foranderlige krumspring. Som akkompagnement eller kontrast til hvordan jeg kjenner på at jeg har det. Til å leve om natta. Til å undres over hva jeg holder på med. Er det her jeg vil være?

 

Dette bildet er fra Godøystraumen utenfor Bodø. Det skal illustrere de fire elementene i naturen: ild, jord, luft og vann.

 

Lindamac: Dette ble ei vidløftig forklaring på hvorfor jeg ikke er til å tøyle i bloggeverden heller. Den byr i hvert fall på minst seks uinteressante ”ting” om meg. Og da har jeg svart på din begrunnelse for å tagge meg.

 

Jeg har sjekket ”buketten” du har plassert meg i og er fornøyd med selskapet. Den første skriver sjarmerende om å liste seg utpå etter lang tid borte fra blogginga. Den andre er fraværende? Den tredje forteller morsomt avslørende om seg selv og blikkenslagere. Den fjerde viser seg å være en lærer som tilkjennegir en god lærers viktigste egenskaper: ydmykhet, ”kjærlighet” til og respekt for elevene, refleksjon over læring, faglig nysgjerrighet. I tillegg IKT-forstand. Da er hun ei dame for meg. Takk for bekjentskapene Lindamac.

 

En fellesnevner for gjengen, deg inklusive, kan være at vi i perioder ikke blogger så ofte, tar oss pauser. Nøkterne blogger uten ”stæsj” bekrefter kanskje også seks mer tilbakelente bloggere?

 

Begge bildene over er fra en tur 13. september i fjor.

Filed under: Bilder, Blogging, Livet   |  13 Comments

Blå april

18apr09

 

Anne Grete Preuss har på albumet “Mosaikk” to låter som beskriver mine opplevelser siste døgn: ”Blå April” og ”Når himmelen faller ned”.

 

Det snør himmelsk korrekturlakk

Over feilstavet sommer

Og hør bylarmen forsvinner

Under dalende flommer

Vi har hørt at ingen snøfnugg er like

Og sånne under kan en tenke på en stund

Jeg lener hodet helt tilbake

Og får et iskyss på min munn

Og får et iskyss

Det snør stumme stjernesøstre

Fra usynlige munner

Og ør av angrepet fra myldrende lydløse sekunder

I dag inntas jorden av en himmelsk hær

Uten våpen tvinges hele byen i kne

Alt går litt langsommere her på jorden

Når hele himmelen faller ned

Når hele himmelen faller ned

Takk for den unyttige snø

Til bry og til besvær

Nå inntas jorden av en himmelsk hær

Uten bomber og granater

Tvinges hele byen i kne

Alt går litt langsommere her på jorden

Når hele himmelen faller ned

Når hele himmelen faller ned

Hele himmelen

Når hele himmelen faller

Når hele himmelen faller ned

Alt går litt langsommere her på jorden

Når hele himmelen faller ned

 

Natt til i dag falt det mye snø ned over Lofoten og Ofoten. Harstad by var tvunget i kne i morges. De uten firehjulstrekk på bilen gjorde lurest i å ta beina fatt. Aldri så galt at …. Siden jeg har Quattro, fikk jeg i år parkeringsplass nokså nært Hålogalandshallen.

 

Slik tok en aprilblå verden seg ut på hjemturen i ettermiddag:

 

Farvel Lødingen og Lofoten. 

 

Ytterste del av Lofoten med Moskenesøy og Værøy.

 

M/S Tysfjord møter M/S Hamarøy på turen over Vestfjorden. Hamarøy rett foran innløpet til Ofotfjorden.

 

Vi nærmer oss Bognes i Tysfjord. Stetind, Norges nasjonalfjell, er godt synlig (i midten av fjellene lengst unna).

 

Det øverste bildet viser Tjelsundet utover mot Lødingen.

Filed under: Bilder, Naturen   |  8 Comments

Tuneller og utsyn

15apr09

I hverdagen og livet avløser de hverandre, ikke alltid forutsigbart som på en biltur. Fredag skal jeg kjøre gjennom 15 tuneller på den 300 km lange strekninga fra Bodø til Harstad. Den lengste er 4.453 meter (Kobbskaret tunell). 33 tuneller i Norge er lengre. Lærdalstunellen er Norges og verdens lengste veitunell (24.510 meter). Tunellen på Tømmerneset er porten til Hamsuns rike Hamarøy. Herfra kan man også kjøre vestover til Steigen. 8.062 meter i tunell (nr. 5 i Norge) må du vente før sagalandet der åpenbarer seg.

Etter uker med ”tunellarbeid” kommer det en post. Mine smale fokus har vært av det slag som mesteparten av tida på vanlige dager i vanlige uker krever. Av meg er det tilstedeværelse og praktisk innsats i hjemmet, det vil si hus og hytte. På jobb er det undervisning, kurs, veiledning og sensur. Jeg trives med det jeg gjør og er oftest fornøyd med det som kommer ut av innsatsen. Mine studenter dette året er de beste jeg har hatt. Kanskje har jeg stått på litt ekstra for dem? Når verandaen er ferdig, er det meste gjort på hytta. Og så ….

Av nevnte og andre grunner, også makelighet, har det til nå i år ikke blitt så mye av de mer luftige aktiviteter, blant annet friluftsliv og blogging. Dessuten er jeg litt sånn av og på. Når jeg er på noe, kan jeg bli i meste laget engasjert. Da får jeg tunellsyn og ser ikke så mye annet enn det akkurat da altoverskyggende sentrale.

”Tunellsyn oppstår dersom man arbeider lenge foran en skjerm uten å se bort fra den. Forårsakes av at øyet kun fokuserer på en avstand over lengre tid. Menneskets øye er “konstruert” for å veksle mellom å fokusere på lange avstander. Opplever man tunellsyn er det på tide å ta en lengre pause og la data være data for en stund.”
(Dette fant jeg her, med et matchende bilde til.)

Det ovenfor kunne være en grunn til å holde seg borte fra blogging i perioder, eller i hvert fall holde aktiviteten på et moderat nivå. At jeg gjør det første, skyldes ikke bevisste valg. Når jeg blogger, kan intensiteten være vanskelig å regulere. Det kommer først og fremst av at noen gir meg noe verdifullt.

Tunellsyn er jo også synonymt med trangsynthet. Det kan vi trenge medisin mot noen hver. De bloggene jeg bryr meg om å lese virker slik forfriskende på meg. Dine fortellinger og bilder gir meg perspektiver og korrektiver. Under åpen himmel renser sjela seg selv. Der oppløses mange av de trange og fortrengte tanker jeg måtte ha. It is ”A Question of Balance”.

Jeg liker tuneller. Det er så godt å komme ut av dem. Landskapet som møter meg hadde ikke vært så vakkert uten tunellen. Fordi jeg ser etter, ser jeg det så godt.

De to bildene over er fra Skjærtorsdag. Begge tatt på Keiservarden, det første mot Steigen og Kjerringøy, det andre mot Landegode.

Påskeaften i fjor var jeg på Skautuva. Bildet fra årets påskeaften er fra en haug bak hytta på Kjerringøy – med utsyn mot Steigen. 22. mars 2008 var det nok av snø i Bodømarka og toppene fristet. 11. april i år var det 16 plussgrader og snøfritt på Kjerringøy. Jeg nøt sola og ei bok om digital bildebehandling i hytteveggen.

Filed under: Bilder, Blogging, Bodømarka, Kjerringøy, Livet, Naturen   |  9 Comments

Av og til

18feb09

Av og til opplever jeg sterke og gode møter med natur eller mennesker, med bilder, tekster eller musikk. Men det er oppgavene og utfordringene i hverdagen som får livet til å gå rundt. Enkelte dager eller perioder er tilværelsen for aktiv eller for nær til å blogge. Ofte er jeg ikke god til å se og lytte – eller føle på.

Rett som det er tenker jeg på mennesker jeg kjenner og bryr meg om, blant dem noen fine bloggere. Jeg får ikke lest og kommentert så mye i deres blogger som jeg gjerne skulle. Autentiske fortellinger gir meg mye mer enn ferdig tenkte tanker. Stadig vekk blir jeg betatt eller begeistret.

Fysisk aktivitet i naturen gir meg nødvendige endorfine tilførsler. Landskaper og opplevelser deler jeg gjerne. Av og til kommer det en post i bloggen min.

I går. Et stykke Norge i grønt, hvitt og blått. Fra hytta på Kjerringøy over Vestfjorden. Lofoten – så nært, så nært.

Filed under: Bilder, Blogging, Kjerringøy, Livet   |  9 Comments

Snø og Ull – og litt tull

15feb09

Altfor sjelden denne vinteren har det vært snø, skiføre og vær som i dag. I over en måned har Bodømarka ligget bar, uten annet hvitt enn rim. I helga ble det endelig forhold for skitur med ull og annet tilbehør. Den norrøne guden Ull var vinter- og jaktgud. Sterk og fager, en god bueskytter, og så flink på ski at ingen kunne måle seg med ham. Ull var gift med Skade som også var dyktig på ski og med buen. Det skielskende paret bodde i Ydalir (Barlind-dalen). Barlind ble mye brukt til buer.

Jeg gikk i dag opp og ned mine daler med bartrær og over Bestemorenga der det er mest bjørk. Bestemorenga er skistadion og skytebane. Like bortenfor ligger bueskytterbanen. Jeg så ingen med våpen, men mange, mange mennesker på ski.

 

Jeg tror de aller fleste var glade som meg, kanskje bortsett fra én som fremsto som mer og mer fortulla. Han tok meg igjen etter ei lita kneik. Det første han gjorde deretter var å kollidere med ei lita jente som befant seg i sporet foran ham. Ved første sving i nedoverbakke meide han så ned ei eldre dame. Mens mannen var opptatt med opprydding, kunne jeg passere. Nederst i bakken var det is forårsaket av overvann fra en bekk. For å berge festevoksen under skiene mine, stoppet jeg umiddelbart før isen med en telemarksving. Lyder bakfra fikk meg til å hoppe unna. Min ”venn” torpedoen hadde ikke sett isen og oppdaget min stoppmanøver altfor seint. Så vidt i sikkerhet kunne jeg bivåne en underlig skiteknikk der minst ei ski og begge stavene var i lufta til enhver tid. Hoppende padling? Tyngdekrafta vant til slutt, og da skinka møtte isen, var det slutt på C-momentene. Resten av turen tok han det formodentlig noe roligere, med konstante påminnelser fra baken og bare én stav.

All denne dramatikk utspant seg på ei strekning mindre enn tre hundre meter. Et stykke opp i neste bakke satt far og sønn med ei helt anna tilnærming til vinterens gleder. Med bål og pølser.

De to siste bildene er tatt fra ett av mine favorittsteder med utsikt over Bodømarka, fjellene i Sulitjelma og Børvasstindan. For kjente eller spesielt interesserte vises to isbreer (Blåmannsisen og Sulitjelmabreen), Suliskongen (Nord-Norges nest høyeste på 1.908 moh) og Ørfjellet (Saltfjellets høyeste på 1.751 moh).

 

En knitrende kald, men strålende god dag ute, med ull under.

Filed under: Bilder, Bodømarka, Naturen   |  7 Comments

Min verden

04jan09

Formiddag første nyttårsdag. Stormen Yngve hadde stort sett rusket fra seg. Jeg satt i stua på hytta og tok imot lyset den første dagen i det nye året. Så ut over Kjerringøy, Karlsøyvær og Vestfjorden mot Lofoten.

Ikke Lofotodden, men odden lengst nord på Kjerringøy.
Karlsøyvær er synlig, Lofoten er bak skyene.

Dersom det er tid og tv eller pc i nærheten, pleier jeg å sjekke vær- og nyhetsbildet flere ganger daglig. Denne dagen fikk jeg ikke trykket på tekst-tv-knappen før jeg ble fanget av bildene på NRK1. Ei dame reiste med Nordlandsbanen gjennom Nord-Trøndelag. Forbi husene på steder jeg har bodd. Der jeg begynte på skolen, pleide vi om vinteren å seile ned elva på isflak, fra jernbanebrua til bilbrua. Ved den nederste brua var det om å gjøre å berge seg i land på en av sandbankene, for ellers kunne det bære rett til havs. I en liten kommune lenger nord bodde jeg på den ene sida av jernbanen, kompisene mine på den andre. Jeg tok oftest snarveien over jernbanelinja. Hva mine kompiser og jeg ellers bedrev på linja, passer det ikke å fortelle her.

Dama heter Joanna Lumley og programmet var ”Drømmen om nordlyset”. Reisedokumentaren ble vist på NRK 7. desember. 522.000 personer så den da. Heldigvis kom det en reprise som jeg tilfeldigvis oppdaget.

Etter min barndoms trakter, kjørte toget gjennom Namdalen og passerte Majavatn. Indre Helgeland er skog, fjell, vann, elver og to fjorder. Nydelige landskaper i vinterdrakt. De gråblå fargene dominerte. Rana-fjorden hadde jeg som utsikt i et år med plikttjeneste.

Den lange togturen tok slutt da Joanna gikk av på Bolna stasjon på Saltfjellet. Der ventet en kar med hundespann for å frakte henne over polarsirkelen. Med GPS fant hun hvor den befant seg akkurat denne dagen.
Jeg har også gått på eller av toget på Bolna. Etter eller før skiturer Saltfjellet på kryss og tvers. Der hundespannet for frem var det mange kjente konturer.

Så forflyttet dama seg fortere enn jeg noen ganger har gjort til Å i Lofoten. Fra hytta kan jeg se Lofotodden. Rett innenfor ligger Å.
Joanna tilbrakte flere dager i Å mens hun ventet på nordlyset. Hun bodde selvfølgelig i ei rorbu. Ei rød rorbu med blågrå staffasje, men med hvitt rundt vinduene. For å slippe inn mest mulig lys. Slik mine vinduer er malt. Hun snakket med en pensjonert lærer, en væreier og en kunstner på sine utflukter i området. Av det lunefulle nordlyset fikk hun bare se et grønnaktig glimt.

Etter en kjapp (?) kjøretur til Kautokeino, fikk hun innføring i same- og reindriftskultur. Jeg kommer nærmest dette i møter med de to samefamiliene og reinen deres på Saltfjellet. En reineier i Valnesfjord har beiteområde som omfatter Kjerringøy. Der har jeg fotografert rein på ei stand i solnedgang.

I Alta var ishotellet (Alta Igloo Hotel) attraksjonen. For mine foreldre var det kanskje at jeg og mine brødre ble født der.

Etter at en professor i Tromsø hadde tegnet og forklart hvem eller hva den himmelske danserinne Aurora Borealis er, ble Joanna guidet til et nordlyssikkert sted. Det som danset over fjernsynsskjermen var i omfang og variasjon mye mer enn alt nordlys jeg har sett til sammen, men kan selvfølgelig likevel ikke måle seg med mine mindre spektakulære, men mer fantastiske selvsyn. I mars og april skal jeg tilbringe mange kvelder og netter ute i håp om å få se mer av ”skuespillet” som iscenesettes når solvindbårne partikler kolliderer med gassene i jordas atmosfære. Dette skjer ikke lenger unna enn avstanden fra hytta mi til Å.

På Spitsbergen var det et poeng for Joanna at det ingenting annet var mellom henne og nordpolen enn hundre mil med is og snø. Kanskje en og annen isbjørn og noen sel?

Ut over å angi noen av mine egne referanser til Lumleys koordinater, hva skulle da mine poeng med denne programomtale være?

Først at mine hjemtrakter, min natur og min verden blir funnet interessant og unik, vakker og verdt å oppleve. De mest fantastiske bilder etterlot liten tvil. Med en lettere affektert britisk skuespiller over Saltfjellet og under nordlyshimmelen ble øynene mine våtere enn vanlig. Finnmarksvidda, isskulpturer og Svalbard står meg ikke så nært.

Fra lett tilgjengelige topper i Bodømarka kunne jeg i dag se denne min verden fra Lofoten og Steigen i nord til Saltfjellet og polarsirkelen i sør. Fjellene i Sulitjelma og Sverige er den østlige grensa i mitt utfartsområde. Etter en slik dag ute kjenner jeg på at det er godt å være til – her.

Inn i Bodømarka fra Hjorthammarløypa.

Marka åpner seg mot Soløyvatnet og Hopsfjellet,
tindene ved Heggmoen og Mjønesfjellet.
I bakgrunnen til høyre fjellene i Sulitjelma.

Sørover mot Saltfjellet og Børvasstindan. Under en liten skydott til
venstre for tindan Saltfjellets høyeste topp – Ørfjellet (1.751 moh).

Det beste er at mange, de fleste i vår del av verden, har tilsvarende herligheter der de bor. Det gjelder bare å se det, bruke det, være i det. Det er minst like fint, og finere for deg, med fjære, vann, myrer, skog eller fjell der du er.

På Bestemorenga var det stor aktivitet.

Filed under: Bilder, Bodømarka, Kjerringøy, Livet, Naturen   |  15 Comments

Dritvær og anna skit

29des08

Møkkavær kalte John Smits det i går kveld. På denne tida av året skal det være snø og skiføre. Meteorologene lover oss en ny vinter ved inngangen til den nye året. Det blir den tredje vinteren denne vinteren.

Når snøen forsvinner, blir etterlatenskapene til menneskenes firbente venner i meste laget påtrengende. Da blusser også ordkrigen mellom hunde- og hesteeiere opp i lokalavisen. I dag var det som vanlig ei utfordring å holde Dina unna hestepærene. ”Hesteskit er totalt ufarlig for hunden din”, melder et hestemenneske i ”åpen linje”. Også når den er full av Banminth eller Panakur? Ormekur doseres i forhold til vekt. En voksen hest får tjue ganger mer enn Dina.

Vi passerte mange nakne jorder på turen. Ved Bodin Leir trente ei jente med sine to hunder. Det gikk ikke bedre enn at den største, en ung polarhundhann, fant Dina mye mer interessant enn øvelsene. At jenta kommanderte og lokket hjalp ikke det minste. Dina er i begynnelsen på løpetida. Polarhunden var snill og høflig, men Dina bestemt avvisende. Jenta syntes nok episoden var drittrasig.

Ei anna hundedame hadde med brød til endene ved landbruksskolen. Da ble det bilder av fjærkreene og brua over bekken deres. Bodin kirke er et prektig bygg fra 1200-tallet. Den sto der så fredelig ensom etter julerushet. I år fikk folk beskjed om å holde seg unna gudstjenestene kl. 14.15 og 16.00 julaften. Nye brannforskrifter kunne føre til enda flere avviste enn tidligere.

Heldigvis kom det ei skikkelig regnskur på tvers mot slutten av turen. Bare kos med skikkelig regntøy. Dina har heller ikke noe imot regn selv om hun blir pjuskete i bartene.

Vi ble ikke utsatt for knall fra nyttårsfyrverkerier. Det minste smell og Dina blir dritredd. På et øyeblikk transformeres hun fra en høyreist schnauzer med halen i en stolt oppoverbue til ei svart fille. Bedre kan ikke uttrykket ”å luske hjem med halen mellom beina” anskueliggjøres. Skinnflat åler hun seg hjemover fortere enn svint.

Så selv uten skitur ble det en dritfin dag. Med mange nyanser i grått. I morgen rømmer vi til Kjerringøy. For at vi alle skal få en fredelig og hyggelig slutt på året. Godt nyttår.

Filed under: Bilder, Bodømarka, Livet   |  11 Comments