Blogg og troverdighet
På nettet er det nok av plass, ubegrenset hva man kan linke til, og stoffet kan ordnes på andre måter enn i lineære strukturer. Skribenten trenger heller ikke la seg fange i de stereotypiske rollemønstre med helter og skurker, maktutøvere og ofre. Hendelsen eller saken kan belyses fra flere sider, ofte med kilder som ikke brukes i vanlig nyhetsformidling. I en slik sammensatt sak er ikke konflikten den viktigste ingrediensen, men opplysning, sammenhenger og perspektiv – innsikt. Fra den store mosaikken er hver kilde likeverdig, og i utvalget jakter du ikke motsetninger. Så kan folk selv undersøke, sammenholde med, og eventuelt utvikle egen forståelse.
Med slike forutsetninger kan en blogg være noe annet enn en samling introverte og ekskluderende leserbrev fra noen som tror de har avslørt all verdens konspirasjoner – politiske, religiøse, militære, teknologiske eller økonomiske.
Finnes det blogger av sistnevnte kategori? Hvis så, vil det ikke være interessant å merke seg hvor i landskapet de hører hjemme, de med erfaring og klokskap nok til å ha svarene klare? Etter ei uke med undersøkelser i andre blogger, ble spørsmål om kontekst og relevans svært tydelige. Kraft og troverdighet i et utsagn er også avhengig av hvor det kommer fra, hvem det kommer fra, og hensikten med det. En åpen formulering blir oftest tatt bedre imot enn en påstand. Troverdighet er ikke noe man har, men får. Et bloggsøk på ordet troverdighet viser at nokså mange bruker ordet til å påstå at de selv er mer troverdige enn andre. Troverdig eller?
Filed under: Blogging | 9 Comments
-
-
Siste kommentarer
-
Bilder på Flickr
More Photos
Det mest interessante med bloggen er mulighetene for en dialog. Det finnes blogger som er slik. Men det krever også mye tid, dialog betyr kommentarer, ofte dialektisk. Og da har vi valget: publisere selv, lese andres blogger, eller debattere/utveksle synspunkter.
Det som imidlertid blir feil er å ikke utnytte dette mediet til å linke, fremfor å påstå ukontrollerbart.
Dine kommentarer er krevende å svare opp. Du skriver om den balansen jeg strever med å finne. Balanse er jo (vanligvis) heller ingen konstant – den forrykkes.
Med bloggene møtes vi. Så kan vi velge å kommentere noe hos noen eller la være. De som kommenterer meg har jo krav på svar.
Men vi kan også ha en slags dialog ved at vi leser hverandre og tar noe av det som har berørt oss med i våre tanker og innlegg. Ofte er vi ikke helt klar over hvem eller hva, men på den korte tiden jeg har bedrevet dette, er jeg oppmerksom på flere av disse påvirkningene. Når vi skriver om noe beslektet, og er klar over det, bør vi selvfølgelig linke til vår inspirasjonskilde. Det har jeg husket, i hvert fall noen ganger.
Hei
Dette er et nytt bloggbekjentskap for meg. Fant deg gjennom en av Geneses sider. Kan jeg lenke til deg? For her vil jeg prøve å lese mer.
Klart du kan lenke til meg. Det er både hyggelig og høflig at du spør. Etter å ha lest ”Bloggoversikten – en kjærlighetsaffære”, skjønner jeg at du er en ryddig person, selv på ditt mest indignerte (eller førrbannja).
Henvendelsen din kommer til et innlegg der jeg er er innom at navlebeskuende tekster ikke alltid er så interessante. De som er gode til å skrive, og har noe å fortelle, får også små og nære ting til å bli universelle og viktige, til noe vi kan kjenne igjen, glede oss ved, lære av. ”Askegrå fingre” og ”Egentlig er ikke denne dagen så ille” er slike.
Jeg hadde vært innom deg tidligere, en av de som tittet innom uten å si noe. Da fikk jeg ikke ordentlig tak i deg. Jeg var for snar, men det er jo så mange blogger å bli kjent med (og jeg har bare holdt på i to uker). Etter nå å ha lest deg ordentlig, og likt det, får du en lenke hos meg – hvis det er i orden?
Javisst, det er veldig hyggelig. Jeg må innrømme at jeg ikke alltid er så flink til å besøke alle jeg burde, men jeg bruker blogglisten min som besøksliste, så det kan ikke bli så ille?
Du skriver veldig godt, og jeg håper jeg kan lære noe av det. Spesielt når du skriver om ting jeg ikke skriver om. Da blir bloggpolis som en oppdagelsesferd, og jeg kan lese om mennesker.
At du ikke fikk helt tak i meg er ikke så rart, for jeg er av og til/ofte litt usikker på hva jeg driver med. Selv etter et år prøver jeg å finne frem til min egen stemme.
Vi “sees”.
Det er ingenting i veien med stemmen din – den er klar og tydelig og deg.
Det jeg ikke fikk tak i eller på, var det du har opptatt deg mye med i det siste, denne søppeltjenesten som jeg som fersking ikke kjenner noe til. Etter det lille jeg har skjønt, vet jeg ikke om jeg vil vite mer heller?
Bloggpolis blir jeg også litt forvirret av?
Jeg liker din romslighet i forhold til andre som skriver om andre ting. Det du skriver i dag om Nathan Myhrvold, og det perspektivet du legger an, har jeg sans for og fortrolighet til.
Troverdighet er et viktig begrep. Jeg vil svært gjerne være troverdig når jeg skriver, men jeg vil også legge til og trekke fra, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg synes ikke det er lett å skrive om meg selv, mine tanker og følelser. Jeg prøver likevel å skrive om det som ligger meg nærmest der og da. Egentlig har jeg likevel masse på hjertet jeg skulle ha skrevet om, men da måtte jeg kanskje være mer anonym enn jeg er i dag
Troverdighet kan være både opplagt tydelig, og vanskelig. Det er så mange sider og dimensjoner ved dette adjektivet, og ikke minst i praksis og forståelse mellom mennesker. Å legge til og treke fra må man av og til gjøre, av ulike grunner og hensyn, i blogger og ellers i livet. Jeg har i en tekstboks i sidefeltet annonsert et slikt forbehold i min blogg.
Besert på ikke altfor mange skuffelser har jeg en, sikkert naiv, tro på at jeg stort sett kan kjenne forskjell på det troverdige og autentiske, og alt det andre.
Mange sier som deg at de blogger om det som ligger dem nærmest der og da. Jeg kjenner også slik på det. Vi våger oss frempå med noe av oss og håper på å bli tatt godt imot. Det er jo slik vi prøver å opptre i forhold til mennesker vi omgås fysisk, og det er godt å registrere at slik medmenneskelig mellommenneskelighet også eksisterer i blogge-verden.
Hva vi tenker på som egnet for bloggen, kan nok variere mye. Det kommer an på hvem vi er, hva vi er, hva slags innretning vi har på bloggen vår. Som nokså fersk blogger har jeg kanskje ikke alt dette klart for meg heller. Og da er vi tilbake til utgangspunktet. Jeg må skrive om noe som er meg, så troverdig som mulig.
Anonym eller ikke er for meg helt uvesentlig i forhold til troverdighet. Om graden av anonymitet tenker jeg at det får være opp til den enkelte, og at den enkelte har sine grunner til å være mer eller mindre identifiserbar.
For meg spiller det ingen rolle om du heter bare Vibeke eller Vibeke pluss pluss eller noe helt annet enn Vibeke. Når du skriver om deg selv i din verden er du så god og nær og troverdig som du kan bli.
Jeg har ikke noe jeg ville ha skrevet om i bloggen hvis jeg hadde vært mer anonym. Og siden min faglige kompetanse forteller meg at anonymitet oftest er en illusjon, er det da heller ikke noe poeng å være ikkeanonym.
En “lignelse” til slutt:
Du er på togreise og blir sittende overfor en person som viser seg å være en meget interessant samtalepartner. Det er jo vanlig at vi tiltaler hverandre med navn, men rent praktisk fungerer “du” like bra. Altså: navnet på vedkommende har du egentlig ikke bruk for, med mindre du vil ta kontakt på annen måte. Hvis dere f. eks. møttes på toget en gang i uka, har du i hvert fall ikke bruk for navnet. Jeg møter igjen mange hyggelige mennesker på tur, men så godt som aldri spør vi hverandre om navn. I dag møtte jeg f. eks. hun mørke, pene med gordonsetteren. Hva hun heter og hvem hun er ut over tur- og hundedame, er uinteressant. Sjansen for at det kan bli interessant er veldig liten.
Til slutt, om det du eventuelt kunne skrive hvis du hadde vært mer anonym. Da kan jeg ikke dy meg, for på slutten av posten “Nytt år – nye muligheter” har du, som du angir selv, et svært personlig ønske. Om det tenker jeg da at meningen må være at de det angår skal se/lese det?
Ja, det er et svært personlig ønske. Han har anledning til å lese det, men han kjenner til ønsket mitt. Henne kan jeg ikke gjøre noe med, fordi jeg ønsker å ta hensyn til ham. Kompis er han, men det er vanskelig å være kompis med en gift mann. Men jeg er jo også gift.
Hvor troverdig dette høres ut, vet jeg ikke. For meg er det et vanskelig tema, men jeg deler det med deg, og de andre som skulle slumpe til å være innom denne bloggposten.