Samtalens tynne tråd

30des07

Tittelen er fra ei bok av Anders Johansen. Hans skriveerfaringer bruker jeg av og til som trøst når jeg selv skal skrive. Og noen ganger for å få mine studenter til å skjerpe skrivinga si. Når en som skriver så godt forteller om hvordan han sliter med sitt uttrykk, blir det troverdig.

Altså tråden. Er den der? Hvilken tråd? Hvor ble den av?

Først et par trivielle eksempler:
Jeg har en kollega som mener å vite at jeg er interessert i biler. Han innleder så godt som alle verbale møter med ett eller annet om min eller hans bil. Til hans konklusjoner er det ikke mye å si. Bilen hans er tysk med et ”siktemiddel” fremst på panseret.

Der jeg nå jobber er det ingen som alltid skal fortelle meg hvor fantastisk ”hans” fotballag er, mye bedre enn de andre møkkalagene som vitterlig ligger foran på tabellen. På alle mine tidligere arbeidsplasser har det vært slike.

Med flere hundre av dem, er det uunngåelig at de fleste samtaler jeg vikles inn i er med kollegaer. Her er det fire nokså vanlige utviklingsforløp: akademisk, egoistisk, mellommenneskelig eller meningsløst.

Den akademiske diskurs har i hovedsak to varianter:
En der den akademiske streber prøver å overbevise, i hvert fall seg selv, om sin egen faglige fortreffelighet, ikke sjelden ved å dupere andre.
Motsatsen er når vi fruktbart og gjerne gjensidig oppdaterer hverandre, i samme eller hverandres fag.

Den alminnelige samtale mellom to med noe kjennskap til hverandre, har ofte samme trekk. I det ene tilfellet snakker den ene bare om seg og sitt, i det andre er begge interesserte i hverandre og hverandres verden.

Så er det en del kollegaer som har fått det for seg at min datakompetanse er til fri benyttelse, enten de på jobb skal ha åpnet et vanskelig vedlegg eller reparert/oppgradert sin private pc. Jeg spør jo ikke sløydlæreren om å montere kjøkkeninnredning hjemme hos meg eller sanglæreren om å synge for min mor.
Selvfølgelig skal man velvillig hjelpe en kollega eller venn når man kan og blir spurt. Det skjer vanligvis med glede første, andre og kanskje tredje gangen. Men så…
Når jeg slik blir gjort til et nytteobjekt av den andre, dør samtalen som sam-tale og relasjonen blir skeiv.

Heldigvis har jeg også rundt meg gode, profesjonelle mennesker. Det mest fremtredende ved deres tilnærming er at de vil meg vel, de vil oss vel, de ønsker det beste for den saken vi opptar oss med. I disse samtalene er det aldri noe problem å finne eller holde tråden. Snarere spinnes trådene til en kreativ vev av innfall og muligheter. Ut av slike samtaler kommer jeg faglig og menneskelig styrket.

Også i miljøer der kunnskap søkes og formidles, er det mye tørr- og tøvprat, bevisst og ubevisst, langt utover det innledende snikksnakk som av og til kan være nødvendig. Vi surrer rundt hverandre med forskjellige prosjekter og agendaer. Har vi noe av interesse for hverandre, å prate om? Ikke alltid. Hvis det ytres noe, kan det bli god dag mann økseskaft. Hvor mye skal jeg anstrenge meg for å prøve å tyne frem et fornuftig samtaleemne? Mindre og mindre, mer og mer sjelden. Det er mer interessant, av og til morsomt, å observere hvor meningsløs trådløs en ”akademisk samtale” kan bli.

Selv om langt de fleste ord jeg hører og utsetter andre for ytres i auditorier og på datalaber, er samtaler som oppstår i det fri, enten det fri er naturen eller sosial løssluppenhet, mye mer varierte. Noen av dem som foregår i friluft, har jeg skrevet innlegg om før. I enkelte av dem har den røde dama vært gjennomgangsfigur.

Fra det sosiale konglomerat tar jeg med tre arenaer: baren, drosjen og familieselskapene. De to siste var/er jeg mest fortrolige med.

I mine vante omgivelser sitter jeg sjelden på høye krakker, men ute på reise kan det hende. Der treffer jeg innimellom noen som skal fortelle meg hvordan det meste egentlig forholder seg. Det kan jo være fascinerende en stund, og med trevler av mening i en god fremførelse, kan underholdningsverdien være stor.

I studietiden kjørte jeg drosje for å spe på økonomien. Som drosjesjåfør skal man være profesjonelt høflig og vennlig. Det var oftest ikke noe problem, men når det røynet på kunne det holde hardt. Mellom setene gikk det mange normale og noen rare samtaler og ikkesamtaler. Oftest ble det ikke sagt så mye ut over angivelse av adresse og pris.
Men, i kontakt med alle slags skjebner, kunne det å være handyman, sosialarbeider eller sjelesørger bli en del av jobben. Rett som det er kan jeg lese i lokalavisen om mennesker som er glade for den ekstra service de fikk av en drosjesjåfør.
En sjelden gang (heldigvis for økonomien) kom det inn i bilen mennesker der samtalen utviklet seg til spennende møter som ikke tok slutt ved bestemmelsesstedet. Totalt fremmed i det hun eller han kom inn i bilen. Fortrolige eller forpliktende engasjerte før turen var slutt. Hva slags tråder var vi borti?

I familieselskaper, med en kakofoni av stemmer, kan det være særdeles vanskelig å holde tråden. Hvis det hadde vært mulig å ta opp alt som ble sagt, er jeg likevel sikker på at det hele ville henge godt sammen, som alle de brokete tøybitene vevd inn i ei fillerye.

Her er det kanskje nødvendig å skyte inn at denne smule uryddighet gjelder for min familie, og generelt, for alt jeg skriver, gjelder at jeg bare kan ha formeninger om egne erfaringer.

Til slutt ei fortelling for å beskrive variasjonsbredden i menneskelig kommunikasjon. En gang for noen år siden, på en fellestur i turistforenings regi, traff jeg ei dame. Det var på en vintertur i norsk-svenske grensefjell med utgangspunkt i Sulitjelma. Vi møttes på ei hytte, og skulle i løpet av tre dager prøve å få med oss mest mulig av det nasjonalparkene Junkerdal og Padjelanta har å by på. Dama hadde jeg aldri sett før, men turlederen var en kjenning fra tidligere turer. Han kjente tydeligvis også dama svært godt, for de hadde en meget spesiell tone seg imellom. Ikke uvennlig, men meget skarp. Det var som om de kastet kniver på hverandre. Hvert eneste utsagn ble vridd på og returnert med ironisk snert. På nordnorsk kalles det å rive kjeft. De var like gode og ingen av dem kom til skade. Ikke vi andre heller, da vi skjønte at det var slik de to pleide å samtale.

En blanding av tilfeldigheter og interesse for ei dame hvis make jeg aldri hadde møtt, gjorde at hun og jeg etter hvert fikk i gang vår samtale. Den var helt normal og handlet sikkert om mye forskjellig, fra naturopplevelser til livet i sin alminnelighet. Vi ble enige om å gjøre flere turer sammen.

På en av våre mange turer var Solvågtind målet. Det var en tidlig søndag i august med et fantastisk vær. Derfor kunne vi nyte utsikten fra toppen sammen med et tjuetalls andre turglade: Saltfjellet fra svenskegrensa til Helgelandskysten, hele Saltdalen med Rognan nederst. Videre Saltenfjorden forbi Bodø og helt til Lofoten. Fem timer opp, fire, men for knær og lår tyngre timer ned, fikk de andre til å returnere nokså raskt. Vi to satt igjen i ettermiddagssola og hadde all verdens tid.
Halvveis oppunder toppen ligger ei lita tjønn med lyng- og blomstermark rundt. Der gjorde vi på nedoverturen en rast og sovnet like godt begge to. Da vi våknet, var det kveld. Siden det nordpå jo ikke blir mørkt om sommeren, var ikke det noe problem. Vi gikk der og smilte og hadde hatt en fenomenal dag å tenke tilbake på.

Så til poenget i denne historie i fortellinga om samtalen. Jeg har aldri tilbrakt så mye tid sammen med noen og opplevd at så lite har blitt sagt. Det var ikke nødvendig. Ordene ville kanskje bare ha ødelagt.
Før vi sovnet der oppe ved tjønna, kom det fra min venninne syv ord. Vi lå der på ryggen og så opp på blå himmel omkranset av Saltfjellets mektigste topper. Nesen tok inn fra floraen rundt oss, og trommehinnene vibrerte innimellom av de få lydene som forsterker stillheten i fjellet. Jeg har skrevet og skrevet om de syv ordene mange ganger og nå gitt opp. Det hun sa så vidunderlig godt på nordnorsk dialekt, som uttrykk for den salighet hun følte, ser bare dumt ut på skjermen.

Samme menneske. Denne med én samtalepartner skarptskytende mitraljøse kunne en annen oppleve som velsignet kommunikativ uten ord. Sissel var min fjellturkamerat i fem år. Når vi nå en sjelden gang tilfeldigvis møtes, er det som om vi var sammen og på tur helga før.

Det er godt å være i fjellet. Det er også spennende å manøvrere i utfordrende menneskelige landskaper. På turer i naturen blir jeg aldri skuffet. I møte med artsfrender kan ”utbyttet” bli nokså forskjellig, fra fantastisk til svært skuffende.
Samtalen må ha et ”rom” den kan utfolde seg i, der man kan bli berørt og kanskje berøre. Av og til skjer det helt av seg selv, andre ganger må rommet beredes, i noen tilfeller er rommet låst og nøkkelen borte.

I den store sammenhengen er det så viselig innrettet at vi i omgang med andre heldigvis ikke må snakke så mye og inderlig med så mange, men forhåpentligvis med mange nok til at vi får de tilbakemeldinger, korreksjoner og oppmuntringer som vi trenger og har godt av.

Den for meg kanskje største positive overraskelsen med blogginga, er nettopp mulighetene til å føre gode samtaler. En samtale krever vanligvis minst to deltakere.
En tekst, bloggpost, fortelling eller poesi, blir for leseren god nettopp når han “samtaler” med den, den møter hans erfaringer og tanker, og den byr på nye vendinger i språk og meninger, i vinklinger og anskuelser. Og så bildene som trer frem av beskrivelsene eller fremstilles direkte med trefargers piksler: ekte, unike, forunderlige – til å fryde seg over.

Derfor et riktig godt, uttrykksfullt år til de som i sin blogger har gitt meg slike opplevelser, beskrivelser og bilder. Mange av dere har jeg i 2007 ”samtalt” mye med, oftest uten å kommentere. Det har gitt stor glede og vært berikende.

I stedet for fyrverkeri et naturens fargespill med rypebær og krekling, lav og granitt som hovedingredienser.

Filed under: Blogging, Livet, Læring, Mennesker   |  13 Comments