Hva jeg innimellom fokuserer på og blir opptatt av.
I januar var det i meste laget med undervisning. Slitsomt, eller fantastisk at noen til og med sa at et kurs hadde vært godt og nyttig (og de andre nikket)?
En runde med kraftig forkjølelse. Hostet fælt. Dekadin. Forventningene knyttet til fjellene i Østerrike gjorde nødvendig fysisk hvile til god oppladning.
Hyttebygginga måtte følges opp. Snekkeren var i godlune. Nå var det endelig fremdrift.
I februar Stubnerkogel, Schlossalm, Kreuzkogel og Graukogel (navn på fjellene). Jeg måtte ikke dit for å kjenne på at bedre kan jeg ikke få det, men visste det ville bli slik der. Enten det var nypreppa eller pudder under skiene, på restaurant i bakken eller på hotellet om kvelden, naken blant nakne i Felsentherme eller anstendig kledd på spasertur langs Kaiser Wilhelm Promenade. Mange slappe greier. Jeg la på meg tre kilo.
Et høydepunkt: På dagen 50 år etter at Toni Sailer ble verdensmester i storslalåm, kjørte jeg samme bakken i Graukogel, i ei jubileumsløype satt som den i 1958. Østerrikes Stein Eriksen ble det året også verdensmester i utfor og i kombinasjonen (nr. 2 i slalåm). Inger Bjørnbakken vant slalåm for damer.
Den 8. februar 2008 var det om ettermiddagen så mye rabalder nede i sentrum at jeg måtte spørre østerrikerne hva som foregikk. Stor ståhei for den nå 73 år gamle Sailer som kastet glans over mimrefesten. Han så ikke like godt ut som Stein Eriksen (enda han er åtte år eldre).
Skihistoriens første slalåmløype med porter ble satt i Wengen 21. januar 1922 av Sir Arnold Lunn. Anledningen var av alle ting det første engelske skimesterskapet.
På gjennomreise i Oslo: Hamburger på McDonald’s etter ”Singin’ in the Rain”. Jeg hadde fått nok av femretters. Ved siden av oss på Oslo Nye: En gutt på åtte-ni år og hans mor. Gutten i grå bukse, pen skjorte og slips. Mora sikkert også fin. Etter hvert som forestillingen skred frem og vannet begynte å sprute, ble jeg mindre opptatt av Heidi og Kåre og mer av guttens glede over det han opplevde. Han lo og klappet og elsket og hatet av og med de på scenen. Vi snakket godt sammen i pausen.
Etter forestillingen hadde mor og sønn det travelt med å nå en buss. Jeg hadde gleden av åpne døra for dem da de hastet av sted. En god gutt og ei flott mor.
Så vidt hjemme igjen før jeg måtte ta telling av influensa. Minst ti år siden sist. Enda verre hoste enn i forrige runde. Mer Dekadin og nå Paracet i tillegg. Så er vel immunforsvaret styrket for ti nye år.
I jobbsammenheng mye å ta igjen av veiledning, publisering og planlegging. Jeg gleder meg til å undervise igjen.
På hytta er rørlegger og elektriker ferdig med sine skjulte installasjoner. Snekkeren kler dem inn med paneler. Flisleggeren er klar.
Denne hytta har vi venta på i syv år. Til sommeren kan jeg sitte på verandaen og se mye av det fineste i verden fra Kjerringøy. Da kommer jeg innimellom til å tenke på de av Glossglockners (3.798 moh) undersotter som jeg kjenner. Favoritten er Hohe Scharte der H1 starter sine 13 røde kilometer.
Fjellet kunne like gjerne være Skautuva (mitt yndlingsfjell på 626 moh). Dit kan jeg dra oftere. At jeg vet jeg kan gå dit, er nok.
Hytta på Kjerringøy kunne ha vært den gamle på Saltfjellet. Fantasifullt satt opp av materialer fra arbeidsbrakkene som sto igjen da Nordlandsbanen ble ferdig i 1962. Jeg ble alltid så sulten av å være der. Spiste dobbelt så mye som vanlig. La ikke på meg. Der var vi ofte. Hørte elva dure. Gikk på tur. Satt på steiner og kjente etter.
Ingen av stedene hadde vært det de er om jeg ikke hadde noen å dele dem med, noen å glede meg sammen med. I Østerrike har vi noen som både tilfører opplevelsene noe og forsterker dem. Manchester sier min svenske skikompis om ”fløyelsstripene” som møter oss på dagens første tur. Og hva er middagen uten godt selskap og vin? Det første forskjellige fra mange land, vinen helst lokale og nye bekjentskaper.
Skal du opp i Gasteinerdalen, må du forbi Schloss Hohenwerfen (Schloss Adler i Ørneredet). Opprinnelig skulle slottet sikre tømmertransporten, nå er det turistene som blir passet på. Hva hadde mine planke- eller kråkeslott (hytta står på Kråkåsen) her hjemme vært uten noen å passe eller bli passet på av?
Fjell, i Gasteinerdalen og på Kjerringøy. Hva er hvor? Ørneredet Schloss Hohenwerfen eller havørnreir. Like fascinerende.
Filed under: Bilder, Kjerringøy, Livet, Mennesker | 8 Comments
-
-
Siste kommentarer
-
Bilder på Flickr
More Photos
Tror jeg må ta fram et kart! Hyggelig lesing dette. Litt nysgjerrig er man jo når det gjelder enkelte der ute i bloggsfæren, og desto hyggeligere er det når akkurat den personen dukker opp igjen og kan fortelle hva tida har gått med til. Og litt misunnelig blir man jo også. Du skriver i alle fall om et for meg helt ukjent terreng. Selv har jeg hatt på meg ski en gang denne vinteren, men jeg har ikke lagt på meg tre kilo
Kjenner jeg savner det – selv om jeg har hatt snø under beina noen dager ble det ikke ski… og pudderføre er bare nydelig!! Må planlegge en tur tror jeg…
Og kjempehyggelig at du er tilbake!!
Vibeke:
Jeg er glad i å være på farten, uforpliktende underveis. Ikke fanget i fortid eller opptatt av det jeg skal i morgen. For å balansere klokkas tyranni.
Jeg er et utemenneske. Det terrenget jeg kan nå hver dag betyr mye mer enn det der borte. Mange er de fiskevann og fjelltopper jeg har planlagt turer til. Noen har det blitt noe av.
Siden man ikke lenger kan regne med stabile snøforhold i Norge, ikke engang her nord, har vi begynt å oppsøke alpint terreng. I tillegg til skikjøring mye mer gemütlich enn hjemme, får vi kulinariske, kulturelle, historiske og sosiale opplevelser på løpende bånd. Disse innholdsrike fjellene som syv land deler på kan du også besøke.
Jeg setter stor pris på at du følger meg i gjøren og tanker. Noen ordvekslinger har avslørt at (noen av?) dine og mine drømmer kanskje er nokså like. Derfor er du med meg.
Randi:
Takk for tilbakekomsthilsen. Den gjorde godt.
Mener å ha sett bilder fra (lest om?) din skikjøring i Alpene i en tidligere versjon av bloggen din.
De fine skidagene i Østerrike gjør meg avventende til bruk av klister på snøslapset i marka her. Jeg håper på noen dager med føre for blå voks.
Og jeg har virkelig savnet deg!! Det er godt du er tilbake skal jeg si deg
Skulle jeg hatt en ny turkamerat, hadde nok du stått øverst på ønskelisten. Du kan være min tilleggs-turkamerat. Fint å “være med deg”.
Jeg får to nordover-turer om ikke så lenge. En snarvisitt til Tromsø i beg av mars og en Alta-reise i beg av april. Når Alta er overstått har jeg vært i alle fylkene her til lands. Da står kanskje Svalbard for tur?
En tur nede i fjellene dine hadde vel egentlig ikke vært så verst, men jeg har som deg mine fjell her. Og nå ser jeg toppene også.
Randi:
Jeg kommer nok med ujevne mellomrom til å være på og av med blogginga, slik det er til og fra med alt det andre som opptar meg. Så lenge møtene med blogger og bloggere er gode og berikende, stikker jeg innom når jeg kan.
Vibeke:
Jeg følger deg på tur, og du er med på noen av mine. Er vi ikke turkompiser da? Fantasien gjør det ikke mindre spennende. Hvis det blir flere turer, bilder og fortellinger av dette, er det flott. De mentale og visuelle bearbeidelser forsterker også opplevelsene i ettertid.
Rogaland er det eneste fylket på fastlandet som aldri har stått på mine reiseruter. Det betyr at jeg også mangler Svalbard.
En skiferie i Alpene bør du ønske og unne deg, i 40-, 45- eller 50-årspresang. Slik kom vi oss i vei første gang. Kanskje blir du også bergtatt?
Nå fikk du meg til å rote fram boka Sportsrevy fra 1958, ei av fem sportsbøker jeg har fra -50 tallet. Ikke bare vant Inger Bjørnbakken, men Astrid Sandvik ble nummer fire og Astrid Stuve nummer sju.
Og som en av de andre sa her, det ble reise i atlasen her. Eller Google Earth heter det vel nå
Tor:
Artig at jeg pirret din interesse for sportsfakta, og at du supplerer med flere gode, norske prestasjoner. Jeg går ikke rundt og husker slikt, men siden jeg traff Sailer, ble det jo interessant å finne ut hvordan mesterskapet i 1958 hadde forløpt.
Godt gjort å følge meg fra fjell til fjell til slott i Østerrike. Google Earth er et flott hjelpe- og læremiddel.