Blogge- eller hundeliv?

09mar08

En nabo har ei lita gneldrebikkje. Uvisst av hvilke grunner har den av og til svært mye å meddele. Ørene mine reagerer på lyden, men bevisstheten opptar seg ikke med den.

Jeg registrerer at det for tiden er en del glam i bloggeland. Litt av dette har jeg indirekte fått med meg når jeg er innom noen av de få bloggene jeg frekventer. Noen ”bjeffer” fælt, og noen er veldig opptatte av hvem som er tøffest. Akkurat som hunder. Og så lukter de på hverandre, i begge ender. Hunder selvfølgelig, og noen (mange?) bloggere.

Hunder styres antakelig i noe større grad av instinkter enn mennesker. Vesentlig for dem er å finne ut hvem som er over, under og eventuelt på like fot. Kjønn og alder er viktig, ikke rase eller størrelse. Inni sitt eget hode kan en liten ulldott av en puddel føle seg like stor og tøff som en rottveiler. Slik har alle sin egen målestokk.

Et menneske er ikke bare et menneske, heller ikke for hunder. Vi tobeinte blir av våre firbeinte venner sorterte i tre kategorier: de interessante, de uinteressante og de skumle. Hunder lukter vennlighet, usikkerhet og aggresjon. Et tilsynelatende usynlig kroppsspråk avslører alt.

Hvorfor Dina oppfatter noen som skumle, har jeg etter hvert funnet ut av. Først og fremst er det de som etter hennes oppfatning ”blåser seg opp” og/eller stirrer truende. At dette også omfatter alle som går ”rart”, enten det er stavgjengere eller en slagrammet mann, kan være litt slitsomt. Etter å ha vært nødt til å studere menneskers ganglag særdeles nøye de siste årene, for å være forberedt på Dinas reaksjoner, har jeg kommer til at overraskende få går naturlig pent. Det må komme av at mange går for lite i kupert terreng. Balansen og rytmen er borte, det spenstige steget er erstattet av subbende forflytning. Skummelt.

Etter at jeg igjen har vært på ville veier, tilbake til de uinteressante. Det er de som er seg selv nok. De interessante er de som har noe å tilby, helst en godbit, men ellers hva som helst av leken oppmerksomhet.

Når jeg treffer fremmede mennesker i marka, er ikke to møter like. Inndelingen interessante og uinteressante kan anvendes også her, med flest av de første. Et nikk, et smil, ett ord eller en lang passiar. Vedkommende ”synger” i meg og med meg lenge.

Et bilde eller ei fortelling som ingen andre enn du kunne ha fremstilt, ei dør til andres verden slik at jeg kan bli litt klokere på min, er det beste med blogger og bloggere. De som har noe å by på, de som byr på seg selv, de blir jeg glad for å møte og lese.

Litt Schopenhauersk filosofi til en dyrisk avslutning:
Dyrene er prisgitt øyeblikket, mens mennesket har underkastet seg begreper og refleksjoner, frigjort fra nuet. I bevisstheten erstattes det umiddelbare og intuitive med abstraksjoner, noe som gir både makt og smerte. Rivningene mellom disse to naturer er menneskets misere. Hvis verden som vilje og forestilling har et mål, så er det å finne veien å gå for å overvinne menneskets dyriske natur, seksualdriften og viljen til liv.

Det morsomme her er at Schopenhauer lot seg regjere av sin hund. Også jeg sliter med å få Dina til å være dyr når det betyr at jeg må tenke og handle som et dyr. For øvrig trener jeg også ellers mye på å leve mer som dyr, umiddelbart og intuitivt i nuet.

Schopenhauers læremester, Immanuel Kant, er kanskje mest kjent for å ha gjort oss oppmerksomme på at sansene våre bedrar oss, at det vi oppfatter av verden aldri kan gi sikker viten om den. Kanskje dette var den egentlige grunnen til denne skrivelse: Verken mennesker eller hunder eller blogger er bare de eller det de gir seg ut for å være, eller det vi tror de er. Det påkaller ikke minst ydmykhet overfor andre og annerledeshet.

Filed under: Blogging, Livet, Mennesker   |