Kurt kom til kort på kart
En tekst hos Randi, skrevet av Brit, fikk meg til å hente frem ei fortelling fra barndommen.
En eller annen gang i sjette eller syvende klasse begynte noen av mine tanker om læring å klarne. Ikke alle opplevde skolen som meg. Da jeg skjønte at Kurt aldri klarte å få tak i det kartene hadde å fortelle, følte jeg at noe var galt. Kurt var min klassekamerat fra tredje til åttende klasse.
Over tavla i klasserommet vårt hang det et kartstativ med det vanlige utvalget: Palestina fremst, og så åpenbarte resten av verden seg bakover på rullene. Hver gang Kurt måtte frem for å vise noe på kartene, ble han ”korsfestet”. Han visste bokstavelig talt ikke opp ned på det som kom ned fra oven, og slettes ikke om de fire himmelretninger. For ham kunne visst lerretet like gjerne ha vært et surrealistisk maleri, for fargene sa ham heller ingen ting. I stedet for hjelp til å finne ut av sin babelske forvirring, måtte han mye oftere enn oss andre stå der fremme – å pines. Verden var mye større før, og vi hadde mye geografi. For Kurt var det alltid tåke over kontinentene, som i tidenes morgen.
Hva slags tanker og følelser våknet denne gutten med, hadde han noe å glede seg til på skolen, hva ventet ham i klasserommet? Det eneste han tenkte var kanskje: bare det ikke blir min tur i dag også. Naglene i finérstolen holdt ham på pinebenken.
Hvorfor var Kurt så lite flink på skolen? Hva tenkte læreren om Kurt sine muligheter?
Kurt bodde på ”landet”, tett inntil marka. Han kunne ”alt” om fugler. Lyden var nok til at han kunne bestemme arten. Han visste hva de spiste og hvor de hadde reir. Det siste var av stor interesse for meg. Jeg samlet på fugleegg. Poenget var å ha så mange forskjellige som mulig. Når jeg var sammen med Kurt, tok jeg aldri egg. Jeg skjønte på et vis at hans forhold til fuglene var et helt annet enn mitt, og at han antakelig ville bli skuffet hvis jeg gjorde det. Det som hos meg begynte som en tvilsom hobby, utviklet seg til forståelse og respekt for alt liv i naturen. Levende fugleunger ble mer stas enn døde, utblåste egg. Dette var det Kurt som fikk meg til å forstå.
Visste ikke læreren om Kurts interesse og store kunnskaper? Hvorfor fikk han aldri snakke eller skrive om det han kunne? Fra Kurt sine landskaper i naturen, der han kjente topografien ut og inn, var det ingen link til skolens og bøkenes fragmenterte fremstillinger på papir og lerret. Noe av det han forsto seg best på, ble i skolens fremstilling ubegripelig meningsløst.
Lærerens største utfordring har alltid vært å finne aktiviteter, verktøy og tilnærminger, nøkler som løser ut elevenes læringspotensiale. Det skulle antakelig lite til for å slippe Kurt fri?
Jeg har spurt Randi om lov til å bruke bildet. Det fikk jeg.
Filed under: Livet, Læring, Mennesker | 11 Comments
-
-
Siste kommentarer
-
Bilder på Flickr
More Photos
Læringsmetoder har vel endret seg, tror du ikke? Ingen må pines der foran alle de andre, på den måten. Mange pines nok fortsatt, men jeg tror læreren i dag har flere verktøy for å gripe fatt i det. Jeg er ingen lærer, men min mann er, og han har i mange år hatt mer enn nok av utfordringer ovenfor enkeltelever. Det gjelder å gripe fatt i akkurat den biten der du vet du kan fange en interesse, og “mate” inn læringen den veien. Og det å bruke elevens kunnskap om et tema må jo være den aller beste måten å se eleven på.
Er skolen i dag er et bedre ”sted” enn da jeg var elev? Som evig optimist vil jeg helst tro ja, men siden det er jobben min å ”overvåke” skolen, møter jeg altfor ofte skoler, lærere og elever som dessverre tar fra meg litt av troen. Mine unge studenter, som kommer rett fra tretten års obligatorisk skolegang, forteller også mye som ikke er så betryggende.
Det å få elevens verden til å angå skolens og omvendt er ”lærerkunst” som gode lærere sliter med. Mange lærere (i ungdomsskolen og videregående skole) er så opptatte av faget sitt at det kommer i veien for læring.
Heldigvis har det vært og er mange fantastiske lærere. Så mange at vi alle har hatt noen av dem. Inge Eidsvåg har skrevet om ” Den gode lærer i liv og diktning”. Slike fortellinger bringer oss inn til kjernen i lærergjerningen.
Tankevekkende post, Bridgehill.
Og jeg tror det er mange Kurter der ute fortsatt jeg. Desverre.
Selv om alle lærere vet at de trenger nøkkelen, så er det ikke alltid så lett å SE enkelteleven. Med store grupper, elever med ulik kultur og bakgrunn, med ulike forutsetninger.
Gruppen elever med spesielle behov defineres smalere og smaler – kanskje uten at behovene nødvendigvis endres tilsvarende?
Jeg tror alle ser idealet – men at det desverre ikke alltid nås. Det står på ressurser både menneskelig og i penger. Å prioritere skole er en utfordring!
Dessuten ikke alle timer undervises med utdannede lærere heller – det brukes tildels mye vikarer også…
Så fint og sårt. Lurer på hvordan det gikk med Kurt? Fant han på noe å gjøre med livet sitt så evnene hans kom til sin rett?
Randi:
Ja, det er mange Kurter, eller Andreaser (og så mange andre forskjellige elever).
Andreas er min yngste sønn som etter tre år på skolen, med daglige spørsmål fra meg (interessert far og lærer) om hvordan han hadde hatt det på skolen, hva de hadde gjort, hva han hadde lært, aldri hadde noe svar. Før altså på slutten av tredje klasse: ”Ja, men det vet du jo pappa. Vi sitter bare der bak pulten og gjør ingenting.”
I ungdomsskolen fikk han litt mer å gjøre, i enkelte fag. Det var ikke faget som var så krevende, eller interessant i seg selv, men lærere som fikk ham til å ta frem noe av det beste i seg. Andre lærere virket motsatt.
Oda:
Så fin en kommentar. Du tar Kurt på alvor, som han er. Det skulle læreren også ha gjort. Jeg vet ikke hvordan Kurt har det nå. Tror ikke jeg har sett ham siden vi gikk ut av ungdomsskolen. Han var av de, som forståelig nok, aldri kom på noe skolejubileum. Jeg tror han bor der han alltid har bodd. Det som den gang var tett inntil marka, er nå midt i et nytt boligfelt. Bak den nye skolen i nabolaget begynner Hjorthammarløypa og dermed Bodømarka. Jeg er ofte oppi der, i det som var Kurts rike. Da tenker jeg på ham.
Det ville ha vært fint å finne ut at Kurt hadde det bra i sitt liv, på sitt vis. Det skal jeg prøve.
Håper Kurt akkurat som den lille spurven på Randis bilde har klart å fly gjennom piggtråden av ydmykelser og latterliggjøring i barneårene. Og når jeg leser dette, tenker jeg at det sannelig ikke bare var Kurt som hadde det sårt i disse situasjonene på skolen – men også den lille medeleven. Han som mange år etter, forteller at Kurt hadde kunnskap om fugler og respekt for livet og naturen. Mon det i livets skole ikke er like viktig som kart og himmelretninger?
Jeg håper Kurt engang selv får lese dette!
Brit: Jeg synes jo jeg kjenner deg litt, selv om det er første gang du er på besøk her. Velkommen skal du være.
Så fint avstemt med slik jeg tenker om Kurt. Han dukket jo opp hos meg på grunn av din tekst om hvordan vi ser, forstår og behandler hverandre. Fuglen ble Kurt umiddelbart.
Jeg kan ikke huske at den lille medeleven ble sår, mer sånn forskrekket skuffet etter hvert som barndommens illusjoner brast. Senere ble den litt eldre eleven ikke sjelden sint, eller forbanna (som vi sier her nord), på lærere som var ufine eller behandlet medelever dårlig. Han tok igjen. Det ble noen turer på gangen eller inn til rektor – og nedsatt oppførsel. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, ble han lærer.
Først som voksen og lærer, i møte med egne elever, blant dem noen som minnet om Kurt, kom historien tilbake i all sin gru. Da ble jeg trist.
Jeg tror, dessverre, at det fortsatt finnes saanne laerere – men heldigvis er de andre i flertall; de som faktisk liker elevene sine. Broren min gikk foroevrig i en ungdomsskoleklasse der elevene som gruppe bestemte seg for aa psyke ut laereren, og det klarte de. Mannen ble sykemeldt, fikk psykiske problemer og ble etterhvert foertidspensjonert. Det er galt det ogsaa.
Min erfaring er at typer som Kurt lettere overlever hvis de har noen som er paa ‘deres’ siden, enten i skolesammenheng eller utenfor. Noen av de beste paa enkelte omraader var jo Kurt i sin tid; Roekke og Fredriksen for eksempel.
…men det er et paradoks at de som skal vaere der for barna kan bli de som er det stoerste hinderet for at barnet skal faa utvikle og utfolde seg.
Opplæringsloven sier noe om tilpasset opplæring. Tilpasset opplæring gjelder for alle elever, og skal forstås ut fra elevens egne evner, forutsetninger, muligheter og interesser. Jeg liker å tro at dette blir fulgt i det norske skoleverket. Men nå liker jo jeg også å tro at alle skoler er like oversiktlige og har et like godt samarbeid skole/hjem som den skolen mine barn tilhører/har tilhørt. Ni-åringen min ble i går undervist av en elleve år gammel medelev, autist, som har spesialisert seg på sunkne skip, i første omgang Titanic. Han har fordypet seg, og laget power-point-presentasjon av dette, og medelever får nå et innblikk i hans verden, i det han er interessert i. Det er en form for tilpasset opplæring. En annen form for tilpasset opplæring er f.eks da lærerne i småkolen forstod at gutten min (nå 17 år) virkelig ønsket å gå bakerst i køen uten å holde medelever i hånda når de skulle ha utedag i skogen. Det at de endelig forstod at han hadde innebygd kart og kompass og ikke gikk seg vill. Det at de kunne bruke hans kunnskaper der inne i skogen. Men det måtte brukes list og lempe fra oss foreldre for at de skulle skjønne at ikke alt burde være voksenstyrt.
Så fin fortelling om Kurt! Og om tilpasset opplæring v/Vibeke. Jeg får gåsehud av slike historier, -både godt-gåsehud og vondt-gåsehud, over alle mulighetene som finnes i oss menneskene, og over hvor overlatt til tilfeldighetene det er om vi skal få sjansen til å utfolde oss eller ikke. Slikt som dette har i og for seg alltid vært interessant, men jeg må si at det er blitt ekstra aktuelt for meg etter at jeg begynte å jobbe med folk som faller utenfor – og hvor mange historier kan spores tilbake til skole. Ja, -selvsagt også hjem, men skole er frøktelig viktig!
.
Fin blogg
Alter Ego:
Flere av de rikeste i landet var ikke skoleflinke. Motgang kan herde, men det er grenser for hvor mange skuffelser og nederlag vi har godt av. Mangel på oppmuntring og mestring er kanskje mer vanlig i skolen. Og mangel på utfordringer. Altfor mange elever går på tomgang når de er på skolen. Mange, kanskje flere gutter enn jenter, agerer, opplever og erfarer fysisk. De visner, også mentalt, av fysisk inaktivitet. Det har jeg kjent på selv.
Du har selvfølgelig helt rett i at barn trenger tydelige, trygge voksne rundt seg, også på skolen. Jens Bjørneboes Jonas klarte seg bra når han hadde overlærer Jochumsen, jungmannen eller Back i nærheten. Frøken Bø og Strange tok livet av ham.
Vibeke:
Fortellinger og eksempler som dine styrker troen. Det er slike man kan lære av. En bedre skole for den enkelte elev avgjøres av kvaliteten i møter mellom mennesker, ikke av mer ditt eller mindre datt fra reformer eller andre tiltak.
Det er 25 grunnskoler i Bodø. De varierer i størrelse, fra 730 til 5 elever. Jeg kjenner godt flere av de små, fådelte i utkanten. Der har elevene gode, lærerike dager. De får gjøre, være aktivt til stede i sin egen læring. Stor variasjon i aktiviteter og arbeidsmåter, i inn- og uttrykk, øker også muligheten for gode tilpasninger.
Jeg legger merke til at dere måtte slite for å få lærerne til å forstå.
Britt Åse:
Velkommen til deg.
At du også har sansen for Kurt (og fortellinga om ham med gode kommentarer), lover særdeles bra for ditt virke.
Muligheter og tilfeldigheter er to nøkkelord i din kommentar. Til det svarer jeg med Knud Eilert Løgstrup: ”Vi kan ikke ha med et annet menneske å gjøre uten at vi legger noe av vårt liv i den andres hånd.” I skolen og ellers.