Du har selvfølgelig helt rett i at barn trenger tydelige, trygge voksne rundt seg, også på skolen. Jens Bjørneboes Jonas klarte seg bra når han hadde overlærer Jochumsen, jungmannen eller Back i nærheten. Frøken Bø og Strange tok livet av ham.

Vibeke:
Fortellinger og eksempler som dine styrker troen. Det er slike man kan lære av. En bedre skole for den enkelte elev avgjøres av kvaliteten i møter mellom mennesker, ikke av mer ditt eller mindre datt fra reformer eller andre tiltak.

Det er 25 grunnskoler i Bodø. De varierer i størrelse, fra 730 til 5 elever. Jeg kjenner godt flere av de små, fådelte i utkanten. Der har elevene gode, lærerike dager. De får gjøre, være aktivt til stede i sin egen læring. Stor variasjon i aktiviteter og arbeidsmåter, i inn- og uttrykk, øker også muligheten for gode tilpasninger.

Jeg legger merke til at dere måtte slite for å få lærerne til å forstå.

Britt Åse:
Velkommen til deg.
At du også har sansen for Kurt (og fortellinga om ham med gode kommentarer), lover særdeles bra for ditt virke.
Muligheter og tilfeldigheter er to nøkkelord i din kommentar. Til det svarer jeg med Knud Eilert Løgstrup: ”Vi kan ikke ha med et annet menneske å gjøre uten at vi legger noe av vårt liv i den andres hånd.” I skolen og ellers.

Min erfaring er at typer som Kurt lettere overlever hvis de har noen som er paa ‘deres’ siden, enten i skolesammenheng eller utenfor. Noen av de beste paa enkelte omraader var jo Kurt i sin tid; Roekke og Fredriksen for eksempel.

…men det er et paradoks at de som skal vaere der for barna kan bli de som er det stoerste hinderet for at barnet skal faa utvikle og utfolde seg.

Så fint avstemt med slik jeg tenker om Kurt. Han dukket jo opp hos meg på grunn av din tekst om hvordan vi ser, forstår og behandler hverandre. Fuglen ble Kurt umiddelbart.

Jeg kan ikke huske at den lille medeleven ble sår, mer sånn forskrekket skuffet etter hvert som barndommens illusjoner brast. Senere ble den litt eldre eleven ikke sjelden sint, eller forbanna (som vi sier her nord), på lærere som var ufine eller behandlet medelever dårlig. Han tok igjen. Det ble noen turer på gangen eller inn til rektor – og nedsatt oppførsel. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, ble han lærer.

Først som voksen og lærer, i møte med egne elever, blant dem noen som minnet om Kurt, kom historien tilbake i all sin gru. Da ble jeg trist.

Andreas er min yngste sønn som etter tre år på skolen, med daglige spørsmål fra meg (interessert far og lærer) om hvordan han hadde hatt det på skolen, hva de hadde gjort, hva han hadde lært, aldri hadde noe svar. Før altså på slutten av tredje klasse: ”Ja, men det vet du jo pappa. Vi sitter bare der bak pulten og gjør ingenting.”

I ungdomsskolen fikk han litt mer å gjøre, i enkelte fag. Det var ikke faget som var så krevende, eller interessant i seg selv, men lærere som fikk ham til å ta frem noe av det beste i seg. Andre lærere virket motsatt.

Oda:
Så fin en kommentar. Du tar Kurt på alvor, som han er. Det skulle læreren også ha gjort. Jeg vet ikke hvordan Kurt har det nå. Tror ikke jeg har sett ham siden vi gikk ut av ungdomsskolen. Han var av de, som forståelig nok, aldri kom på noe skolejubileum. Jeg tror han bor der han alltid har bodd. Det som den gang var tett inntil marka, er nå midt i et nytt boligfelt. Bak den nye skolen i nabolaget begynner Hjorthammarløypa og dermed Bodømarka. Jeg er ofte oppi der, i det som var Kurts rike. Da tenker jeg på ham.

Det ville ha vært fint å finne ut at Kurt hadde det bra i sitt liv, på sitt vis. Det skal jeg prøve.

Det å få elevens verden til å angå skolens og omvendt er ”lærerkunst” som gode lærere sliter med. Mange lærere (i ungdomsskolen og videregående skole) er så opptatte av faget sitt at det kommer i veien for læring.

Heldigvis har det vært og er mange fantastiske lærere. Så mange at vi alle har hatt noen av dem. Inge Eidsvåg har skrevet om ” Den gode lærer i liv og diktning”. Slike fortellinger bringer oss inn til kjernen i lærergjerningen.