Farger, natur og kultur
Ei meget fargerik dame har gjort Bodøværing av seg. Hun vokste opp i Los Angeles, i et hus med svart farge utenpå. Asfalten i oppkjørselen hadde de malt hvit. ”Jeg er sjokolade”, sier hun om seg selv. Dama heter England. Søstera heter Paris, og broren London.
Da hun godt voksen skulle prøve å finne seg en ny partner, brukte hun Internett. Det ble treff i Norge. Til Norge hun dro. Problemet var bare at mannen bodde på Mysen. Hun fant seg ikke til rette. ”Nordmenn flest ser jo ut som ”depressed bastards”. Og på Mysen var det særlig ille. Hun følte at sjelen hennes ville dø der.
Men så fikk hun være med til byen der hennes nye mann hadde vokst opp. Det var noe annet. ”Her er det annerledes, her er det åpenhet, her har jeg fått venner, her er det midnattssol og hav. Jeg må ha havet i nærheten.” Hun sørget selvfølgelig for at de flyttet til Bodø.
Hun forteller at hun trenger andre ting også for ikke å visne. Musikk og latter. England har sunget med Bodø Big Band og Bodø Janitsjar. Hun driver dame-barbershop-gruppa Ladylike. Og så må hun ha stillhet og ensomhet, som kontrast til det sosiale.
Eksotisk og forskjellig? Dette er like mye ei fortelling om meg og sikkert mange andre sjeler i drift og søk. Jeg er riktignok ikke brun, men i Sveits, der min mor er fra, lager de hvit sjokolade. Jeg synger ikke, men liker å høre andre gjøre det.
At jeg havnet i Bodø er like tilfeldig som at England kom hit. Før Internett kunne relasjoner skapes og utvikles med brev. Min far brevvekslet med ei i Ticino for å få autentisk språktrening. Slik ble Sørland og Switzerland til meg i Nordland. Med sans for mange av de samme kvalitetene som betyr så mye for England.
Blant mine viktige ingredienser er farger og kontraster, konkret i bilder eller opplevd. De tar jeg til meg kontinuerlig i naturen, men et konsentrert uttrykk kan være sterkt og godt. Uten bilder har jeg lite å si (eller skrive). Det under er malt av ei venninne. I det finnes både fargene mine og mine drømmer.
Filed under: Bilder, Livet, Mennesker, Naturen |
13 Responses to “Farger, natur og kultur”
Leave a Reply
-
-
Siste kommentarer
-
Bilder på Flickr
More Photos
Jeg sitter her og leser. Jeg har lest posten din mange ganger. Og så har jeg funnet England på MySpace og sitter og hører på nydelig sang. Og så skulle jeg gjerne visst navnet på malerinnen. Og inni posten finner jeg deg, og bare med noen få ord forteller du egentlig mye om deg selv. Jeg liker det.
Dette er en av de fineste kommentarene jeg har fått. Fordi du er så flink til å skrive/finne ”ting” inni og bak og bortenfor og i tilknytning til. Åpenhet og fantasi?
Hun som så godt kunne male ”meg” er både kollega og nær venn. Dermed kan navnet hennes ikke formidles her. Hun er én av flere damer jeg kjenner som har blitt inspirert av og lært hos Anne-Mette Nyland. Anne-Mette er en utflyttet bodøværing som har etablert seg som bildekunstner i Århus. Hun har ei flott nettside: http://amnyland.dk/
Som livet i mennesket, som billedet på væggen… står det på startsida. I en omtale på sida fant jeg:
”Livspassion synes at være kodeordet for en forståelse af Anne-Mette Nylands maleri. Denne passion for livet – og måske især det smukke i og ved livet – er dermed også en passion for maleriet og dets muligheder for at formidle følelser medbringende stumper af oplever og erindringer. Hun skaber lag på lag på lærredet af akrylfarver, pasta, papir og cement, så det altsammen forener sig til et maleri. Et billede, der samtidig er en vision af farver og strukturer, der igen danner flader, linier og brudområder, hvor motiverne gennem stofligheden lever deres nu eget selvstændige liv.”
Så kunne jeg likevel gi deg noe. Bilder av noen av bildene til Anne Mette. Et par andre henger i stua vår. En blanding av konkreter, abstrakter og stofflighet som kommuniserer og appellerer til meg.
Her har du skrevet et innlegg som satte meg på prøve i forhold til kommentar gitt. Jeg lander på dette med hvordan andre mennesker og omgivelsene kan påvirke oss. Det er jo i samme gate som min post om negativitet, fordi denne damen du omtaler gjorde det eneste riktige, nemlig å legge de negative påvirkningene bak seg og oppsøke nye. Det liker jeg. Gjør man ikke det sitter man i myra, mener nå jeg.
Positve mennesker gjør mennesker positive, eller noe sånt. Viseklubben jeg er med i har mange positive mennesker, men det er spesielt en som gir oss andre den nødvendige roen. Han er profesjonell på bass, har vært det siden sekstitallet og tuslende og lurte på om å få være med oss glade amatører siden han er frilansmusiker og stort sett er lefdig midt i uka.
Siden vi hadde mista bassisten vår og var litt rådville, var det ikke vanskelig å si ja. Sjøl gikk jeg til første øving med skrekkblandet fryd siden jeg har hatt en tendens til å grue meg fælt til opptredener og sånt. Det som fort viste seg var at han tar spilling med oss like seriøst som når han spiller profesjonelt. Og han har spilt med de fleste av de beste. Og han utstråler en ro som smitter over på meg feks. når jeg synger. Jeg står der med en følelse av at ingenting får gått gæli. Noen mennesker bare er sånn.
Forøvrig takker jeg for linken til den Århusbaserte Bodøkunstner, der fant jeg mye fint å sjå på.
PS. Bomma jeg på oppgaven?
Jeg vil bare si:
Jeg liker deg.
Det du skriver treffer det meg.
“Jeg har aldrig en færdig plan eller idé om, hvordan det endelige resultat skal være.
Jeg foretrækker at arbejde intuitivt. For mig vil det sige, at jeg prøver at lade være med at tænke og styre, prøver at få kontakt til noget inden i mig, og slipper det ud gennem hånden/penslen, uden at det har været forbi hovedet.”
Slik kunne jeg tenkt meg å ha det jeg også.
Og bildene - de skulle jeg likt å se “live”.
Tor:
Ei ny historie som tar den opprinnelige fortellinga videre og enten forsterker og/eller tilfører den noe nytt, må da være den beste måten å kommentere på? Dette er noe jeg også prøver på av og til. Da har du heller ikke bomma. Din bassist viser hvordan han med positiv seriøsitet skaper trygghet, glede og kvalitet rundt seg. Det fikk jeg bekreftet av viseklubbens fremførelser. På bloggen ”Børres Jukbåks” har jeg nettopp hørt 14 av de 15 visene. “Baara” lot seg av en eller annen grunn ikke avspille. Jeg hører gjerne mer på dere.
Graylady:
En sterk og god og modig måte å komme en annen i møte på. Det gleder meg. Hjertelig velkommen hit.
Vibeke:
Hva blir man ikke oppmerksom på i sitt eget univers etter et blikk inn i eller en reise i andres?
Hvordan skal du få sett noen av bildene på ordentlig? Besøke Anne-Mette i Århus eller ei utstilling? Jeg har møtt henne og mange av bildene hennes her i Bodø. Det var bare så vidt jeg ikke begynte på malekurs hos henne. Det gjorde altså noen andre jeg kjenner.
Den Cd’en er ti år gammel, og i dag skal vi starte planlegginga av ny. Vi skal i studio nå i april. Det med Baara forstår jeg ikke. Den fungerer her. Visa er forøvrig skrevet og framført av ei dame fra Harstad som jobba på samme skolen som meg.
“-og slipper det ud gennem hånden/penslen, uden at det har været forbi hovedet.”
Akk, denne opplevelsen har jeg (uten sammenligning for øvrig) vært borti et par ganger, og det er en vidunderlig tilstand av - noe jeg ikke klarer å sette om i ord.
Noen ganger får jeg det litt på samme måte i hagen. Rett hjem fra kontoret, med ‘pent’ tøy på, bøyer meg ned og napper i noe, og så ser jeg noe annet som jeg også napper i, og plutselig er det uten forvarsel gått tre timer, jeg har satt tydelige spor etter meg i bedene, jeg er skikkelig støl i stå-og-bøye-seg-framover-og-balansere-musklene, og klærne må på vask. Slike arbeidsøkter foregår i en slags aktiv døs, om du skjønner, en helt særlig følelse. I hagen kaller jeg det ‘å ha flyt’.
Jeg gleder meg også veldig over bloggpostene dine, Bridgehill - jeg føler at du snakker direkte til hver enkelt av oss som leser deg og at du tar menneskene (altså meg) veldig på alvor. Det er en god følelse, og takk for det :-).
Tor:
Godt er godt, alder uvesentlig for musikk og annet kunstnerisk. Lykke til med innspillingen av den nye. Hvordan får jeg kjøpt de to cd-ene?
Det var det jeg mente jeg hørte, et vakkert, nordnorsk tonefall. Har forresten vært i Harstad i helga.
Britt Åse:
Da er vi i hvert fall tre som er svake for Anne-Mettes beskrivelse av det intuitive. Du bruker den til å fortelle om din salige omgang med blomsterbed, så skapende til stede at verden for øvrig bare så vidt streifer innom som tåkete distraksjoner?
Jeg kjenner meg godt igjen, for jeg kan også ”bli borte i” det jeg holder på med. Det har skjedd i hagen, men kanskje helst når jeg kreerer i html (lager nettsider). Arbeid med digitale bilder kan jeg også bli mye opptatt av. Fortapt kan jeg bli av foto- og annen bildekunst.
I naturen opplever jeg ofte mye som får meg til å tenke på hvor godt livet kan være, enten det er vakre syner, med makro eller vidvinkel, eller kick av endorfiner eller adrenalin. Tida kan bli borte mens jeg sitter på en knaus. Etterpå vet jeg ikke hvor lenge jeg har vært der. På ski ned ei fjellside kan det gå fort, men både i farta og etterpå oppleves sekunder og minutter som uendelig lange, i en blanding av nytelse og spenning.
I et søk på endorfiner fant jeg noe om at det å bli rørt kan virke utløsende: ”Ved å se på pen kunst, en rørende film på kino eller lytte til inspirerende musikk, kan kroppen utløse endorfiner. Og husk at hvis du sørger for nok glede og nytelse i livet ditt, vil du alltid dekke behovet for endorfiner.”
Ja vel. I hvert fall viktig og riktig for sjela mi.
Også andres tekster kan komme til å angå meg sterkt, spesielt de som inneholder autentiske fortellinger. Jeg forholder meg til noen få blogger. Det jeg leser i dem, leser jeg ordentlig (i min forståelse/praksis). Da finner jeg ofte, til min store glede, nettopp noe slikt unikt: et menneske, en opplevelse, eller et landskap.
Da blir jeg jo fryktelig glad når noen leser meg og i mine ”landskaper” finner noe som berører dem. At du opplever at jeg ”snakker” til deg og tar deg på alvor, er den fineste belønning jeg kan få. Fordi du snakker til meg.
Etter en tur til Harstad i helga, oppdaget jeg (igjen?) at fjellene i Ofoten er forskjellige fra de her i Salten. Fjellene der nord har en annen og mildere profil, mer forlokkende enn de mer utilgjengelige jeg kjenner så godt. Møtet med andre fjell endret altså litt på forholdet til mine egne.
Nye blikk og oppdagelser, i blogger og fjell, litt større begripelse?
Den CD’en som ligger på sida til viseklubben kan du få kjøpt av meg. Jeg har liggende noen eksemplarer hjemme. Du får den for en femtilapp pluss porto.
Du har ikke lagt ned vel, bare har en pause? Haaper jeg. Fant en gammel post fra for et aar siden hvor du sa noe om aa legge ned bloggen; haaper ikke det er planen riktig enda
Alter Ego:
Takk for at du er der. Jeg måtte svare deg med en post.
Tor:
Når den nye cd-en kommer, bestiller jeg begge. Da mailer jeg deg adressen min.