Oppbyggelse
01sep08
Noe vakkert å se på, behagelige toner, en velskrevet og innsiktsfull tekst, noe å undres over, et møte med en sjelefrende, noe å hengi seg til, utvikle seg. Hva ingrediensene er, vil variere med person og sted.
For meg kan det være lys og farger skapt av en solnedgang. Bildet ble tatt sist lørdag. Fra en plass jeg kan oppleve slutten på en god dag. Aldri likt.
Filed under: Bilder, Livet | 8 Comments
-
-
Siste kommentarer
-
Bilder på Flickr
More Photos
Det var godt å se, og godt å lese. Bare disse få ordene. Jeg har sagt mine siste ord i et par diskusjoner hos andre bloggere i dag. Det var ikke like behagelig. Men hos deg – her hos deg finner jeg alltid roen. Og et par tårer i øyekroken.
Siden jeg stort sett er ute etter de positive blogger er jeg alltid innom her. Bildene du leverer gjør mere godt for sjela enn besøk hos all verdens terapeuter, trur je, for jeg kjenner ikke så mange terapeuter, men jeg trur det må være slik jeg beskriver. Takk skal du ha
Enig med tor og vibeke; det er oppbyggelig aa vaere her. Selv naar hjemlengselen truer er det aldri destruktivt – det bare inspirerer saa uendelig mye. Det er lett aa rive ned, men desto vanskeligere aa bygge opp. Men du gjoer en solid mur, bridgehill, sten for sten. Det staar det respekt av:)
I ungdomsskolen og på gymnaset kom jeg ofte i krangel med arrogante lærere. Slike var det mange av (slik jeg opplevde dem). Likevel ble jeg lærer?
Da jeg skulle bygge mitt hus, ble det spetakkel med naboen. Nå er passiarene hyggelige, og han sender tekstmeldinger fra sine reiser.
I studietida kjørte jeg drosje. Kom jeg (en sjelden gang) i krangel med en passasjer, var det skiftet ødelagt. Da var det bare å skrive av.
Som lærer har jeg kranglet med overordnede, kollegaer og tillitsvalgte, aldri elever/studenter eller foreldre. Jeg har vært både overordnet og tillitsvalgt. Nå har jeg et avslappet forhold til ledelse og fagforening, og et utmerket forhold til mine nærmeste på jobb.
Jeg har opplevd et arveoppgjør på nært hold – tre mot én. Det er syv år siden den ene har hatt kontakt med sine søstre.
Veien til realisering av hytta på Kjerringøy var seks års krangel med grunneiere, kommunale myndigheter og entreprenører. Men de jeg kjøpte tomta hos er så flotte at de får velfortjent positiv omtale i lokalavisene, en ryddig saksbehandler ga oss tillatelse til å bygge det vi ville, og anleggsgutta ble mine busser.
Nå koser jeg meg på hytta.
Jeg gidder ikke å kjekle i blogger.
Vibeke:
Du er ei god ei.
Tor:
Godt at oppbyggelsen virker. Har savnet deg (også hos deg).
Alter Ego:
Da vi skulle sette opp grunnmuren på huset vårt, fikk jeg hjelp av en kompis som hadde bygd før. Den veggen han satte opp, var den eneste som ble skeiv. Der ble det mye å rette opp med puss. Det er bare én måte å gjøre ”ting” på. Det er å gjøre det ordentlig. Hvis ikke, vises/merkes det. Jeg prøver å være skikkelig.
Litt kjapp her. Det jeg skulle skrive var:
Herlig med en slik plass en kan gå til for å finne roen
Slett den første du, hehe:-)
Velkommen til bloggen min.
Etter å ha sett bildene dine, kan jeg innbille meg at det var fargene på kveldshimmelen min som lokket deg hit. Ytterligere fem bilder fra de siste postene er tatt fra samme sted. Stedet er hytta på Kjerringøy. Derfra ser jeg det Karl Erik Harr (stort sett) maler. Jeg er mest fornøyd med originalene, altså naturen selv. Noen ganger er jeg heldig med en fotografisk gjengivelse.
Lykkesukk!
God helg
Britt Åse:
I kveld sitter jeg opplagt nok hjemme og nyter varme kommentarer mens himmelen er gråkald. I morgen kan den åpne paletten igjen.
Ei fargerik helg til deg.