Fra Låter til Fjærekjerringa
Det første bildet ble tatt søndag formiddag fra Låter mot Fjærekjerringa. Fjærekjerringa er fjellet nært midten av bildet, under en enslig sky. Landegode til høyre. Det andre bildet (på slutten av posten) er fra samme kveld, fra Fjærekjerringa mot Låter. Låter til venstre for Strandåtindan midt på bildet, bak Middagshaugen.
Om formiddagen tok jeg sammen med kjerringa mi og Dina (schnauzeren vår) ti turorienteringsposter. Det var en god grunn til å gjøre seg nærmere kjent i friluftsområdet Låter. På postrunden opplevde vi den variasjon som er så typisk i naturen her nord. Fra sandstrand, svaberg, rullesteiner eller klipper ved sjøen, over i blomsterenger, gressletter og skog. Vi var oppom lyngheier der blåbæra enda sto fin og søt, tyttebæra begynte å bli moden, og krøkkebærene (klekling) struttet nypolerte i duggen. Vi vasset over bekker og elver, og fant poster under skrenter. Alt innenfor et område på 750 x 1.500 meter.
På ettermiddagen var det vær og tid for å oppsøke en av mine drømmekvinner, Kjerringa på Fjære. Forrige søndag var jeg på Middagshaugen. Derfra så jeg lengselsfullt bort på henne. På vei opp på haugen traff jeg en kjenning med kjerring. De hadde vært på Fjærekjerringa dagen før. (Det er nå på sin plass å meddele at på Kjerringøy kaller selvfølgelig alle dama si kjerring. Det er en hederstitulering.)
Uka etter var det altså min tur å bestige min etterlengtede, Kjerringøys fineste utsiktspunkt. Trodde jeg. Hun er litt utilgjengelig, så jeg hadde fått mine kjentfolk til å beskrive hvordan jeg skulle te meg. ”Det er bare å følge stien innover, og så ser du hvor du skal ta opp. Vi brukte en time til toppen.”
Kart hadde jeg ikke med meg. Det kartet jeg har over Kjerringøy har så liten målestokk at det ikke er til å gå etter. Jeg skal skaffe meg et med større.
Jeg fulgte stien og fulgte stien og fulgte stien. Den mest markerte stien. Det var nok av andre stier og tråkk etter sauer og kyr. Å få noe overblikk var umulig, for skog og annen vegetasjon står tett. Til slutt gikk jeg meg fast i ur og stup. Da hadde jeg for lengst skjønt at jeg ikke hadde funnet riktig trasé. En sauesti ble redningen. Sauene er fenomenale til å ta seg frem i ulent terreng. Oppover bar det, og mer og mer av Kjerringøy brettet seg ut under meg. Etter hvert som trærne ble færre og mindre, så jeg at den jeg prøvde meg på, var lillesøstera til Kjerringa.
Så satt jeg der da, på 400 moh og så bort på 594 meter Kjerring på andre sida av en dal. Jeg hadde brukt to timer. Det ville ta minst én time å komme seg ned for så opp igjen på hun jeg egentlig ville hengi meg til. Hva med veien tilbake igjen? Nydelig vær, men skyggene var blitt lange. Snart ville sola forsvinne bak øyene i Lofoten. Det ble så hustrig at jeg måtte på med jakke.
Jeg hadde med meg speilrefleksen. Med den fikk jeg tatt bilder av større deler av indre Kjerringøy enn jeg har fått til tidligere. Nevelsfjorden og Fjærevassdraget, der alle vannene bare er 6 moh, gjør at ytterste del av Kjerringhalvøya nesten blir ei ekte øy (slik det var for noen tusen år siden). Den egentlige Kjerringøy har jeg omtalt før.
(Vises til venstre (vest) for handelsstedet på det andre bildet.)
Mens jeg gikk der og knipset, fikk jeg besøk. Av havørna. Først ei som sirklet over meg lenge, så to som syntes jeg var mindre interessant. Ikke lett å fokusere på ei havørn som seiler over deg, nært og fort. Hjemme hos ørna kommer den tett på. På menneskegrunn ser du den bare på lang avstand. Det er over 400 havørner med fast adresse i Bodø kommune, vel 3.000 i Nordland. En havørnentusiast, Aasmund Gylseth i Steigen, mener ørna er et symbol på en natur i balanse. Går bestanden ned, er det noe galt fatt.
Når det gjelder tilnærming til damer og fjell, er jeg ikke spesielt modig. Arrogant pågåenhet passer meg dårlig. Hva angår fjell, må ikke høydekurvene ligge for tett. Damers kurver kan være som de være vil. Det er ikke dem det kommer an på. Noen ganger strever jeg, som denne tekst beskriver, med å finne frem på min måte, i respekt og ydmykhet overfor den jeg ber om audiens hos. Omveier kan være mer spennende og gi andre opplevelser enn de forventede. Overraskelser kan være forfriskende.
Til Fjærekjerringa: Jeg er trofast og utholdende. Når jeg bare finner ut hvordan jeg skal nå frem til deg, kommer jeg. Hvis du vil.
Filed under: Bilder, Kjerringøy, Naturen | 5 Comments
-
-
Siste kommentarer
-
Bilder på Flickr
More Photos
Jeg har noen ganger mer sansen for omveiene enn for de rette strekningene:) Det var paa den maaten jeg og ei til en gang tok en sekstimers fjelltur paa impuls, med to smaa bananer og ei halvlitersflaske cola. Egentlig skulle vi bare ‘litt opp’ og se fra et punkt som det ville ta maks en time aa gaa opp til og komme ned til. Men saa maatte vi bare litt lenger opp, og saa litt til, og saa var det et vann, og saa var vi nysgjerrige paa hytta i andre enden av vannet, og saa var der et skar bak hytta, og saa var skaret langt og flatt i stedet for skarpt, og vi maatte jo gaa saa langt at vi saa ned paa andre sida og saa…vips var det kortere ned til andre sida enn til der vi kom fra! Herlige dager.
Jeg er glad for at du bor der du bor, for der er det saa mange fjell at det alltid vil vaere noe nytt aa erobre og blogge om – og da har jeg noe aa lese:)
Så fin beskrivelse! Først gir du meg et oversiktsbilde, så kommer vi nærmere inn på, og jeg ser deg og Dina der dere oppsøker postene, så ser jeg deg kravlende gjennom ura, for så å stå der med skjegget i postkassa. Feil dame! Men så hadde hun likevel noe hyggelig å by på, selv om veien dit var full av hindringer. Hva hun heter, lillesøsteren til Kjerringa? Hun syntes sikkert det var hyggelig med besøk, hun også. Det finnes mange som kanskje ikke får det besøket de fortjener.
Moralen i visa? Tja, du kunne nådd fram til riktig dame dersom du tedde deg annerledes, dersom du hadde det riktige kartet. Hun vil kanskje bare sette deg på prøve. Få deg til å se omgivelsene rundt før hun tar i mot besøk. Og det er jo DU flink til.
Alter Ego:
Gjett om jeg kjenner meg igjen. Jeg vet ofte ikke hvor jeg havner eller hvor lenge jeg blir borte. I fortellinga i posten fant jeg frem til ti små o-poster, men ikke til et stort fjell.
Påvirket av filosofen Arne Næss tenker jeg ikke på fjellet som noe som kan erobres. Erobre er synonym til overvinne. Jeg opplever at jeg får være i fjellet, hos fjellet, men på fjellets og naturens premisser. Toppen er ikke noe absolutt mål. Av og til stopper jeg rett under.
Å snakke om opplevelser i fjellet oppleves ofte som nokså meningsløst, både for den som må høre på, og for meg som forteller. En som er hjemme i fjellet har kjent på det selv og vet så vel, for en som er fremmed der ute blir det uforståelig. Derfor er der rart at jeg blogger om fjellturer. Det må være fordi det blir så godt tatt imot av deg og Vibeke.
Vibeke:
Lillesøstera har ikke noe navn på det kartet jeg har. Hun er en del av fjellet Fjærekjerringa, men bokstavelig talt i skyggen av de to høyeste toppene.
Den kvelden var jeg fornøyd med turen slik den ble. Jeg er like glad for begge damene, bare de har noe å by på. Og det gjør de hver på sitt vis.
Hmh. Jeg ser poenget ditt med ordet erobre. For meg betyr ikke noedvendigvis erobre aa overvinne, men heller aa innta. Det er (for meg) et litt mildere ord, kanskje, og impliserer at det kan inntas paa fjellets premisser selv om jeg ogsaa ‘gjoer’ noe som for meg er en prestasjon.
Men kanskje jeg skal slutte aa spille fliser og splitte haarstraa. Det bare falt meg inn.
Dessuten er det fint aa fortelle om fjellturer paa den maaten du gjoer det. Du forteller om hva som skjer underveis, om omveien og innfall og hendelser som f.eks. oerna som kom. Du sier ikke saa mye om hva du tenker/foeler, selv om det skinner igjennom. Og paa den maaten blir linjene en leseopplevelse for en som er fremmed i fjellet, mens det som staar mellom linjene blir en like stor opplevelse for oss som kjenner det litt bedre.
Trur ae.
Og jeg tar/skjønner dine nyanserte poenger. Selv om det oftest bare kjennes lett og godt, kan turer i fjellet være fryktelig slitsomme, det kan vær vått og/eller kaldt, høydeskrekken skal kontrolleres osv. En krevende fjelltur kan være en større fysisk eller psykisk “prestasjon” enn Kobberløpet eller en halvmataton (jeg har ikke løpt hel). Men på forunderligvis og forskjellig vis godt før, under og etter (forutsatt ingen uhell eller farlige situasjoner).
Jeg blir glad når du finner kvaliteter i fortellingene mine og til og med noe mellom linjene.
Hva tenker og føler jeg? Mest glede over livet og så heldig jeg er som kan være akkurat der jeg er da.