Saltfjellet i høstprakt
Fra Storgraddis mot Lønstindan, Addjek og Ørfjellet.
I går. Bodø, Fauske, Rognan, Saltdal, Junkerdal, Skaiti. Mindre enn to timer med bil før jeg er midt inne i herligheten. Fra Junkerdalsura og oppover ble det mange stopp for å fotografere gamle kjenninger innrammet i høstfarger: Lønstindan, Addjek, Ørfjellet, Viskis, Solvågtind, Graddis, Båtfjellet, Slaipa, Argalad, Tausa, Satertind og Bjørntoppen. Topper pluss minus 1.500 moh med Ørfjellet på 1.751 moh som Saltfjellets høyeste.
Fra Storgraddis med Sverige i bakgrunnen.
Skaiti er ei lita fjellbygd øverst i Junkerdal tett på svenskegrensa. Her bodde det legendariske bjørnejegere og grenseloser som jeg var så heldig å bli kjent med før de gikk bort. Nå er det igjen bjørn i traktene. Jordbruk, husdyrhold og jakt som leveveier er erstattet med turisme. Det er like mange fastboende her som før, og noe av det gamle holdes i hevd.
Merkinga fra i fjor er god nok.
I Tjårrisdalen med Tverrelvdalen og Båtfjellet i bakgrunnen.
Oppdraget var å skifte ut fire skilt på en del av ruta mellom Trygvebu og Evenesdal. Ei lita mil hver vei fra Skaiti innover Tjårrisdalen til Kroken der Rykkjedalen begynner. Jeg satt og så utover dalene ”mine” mer enn jeg gikk. Og ofte ble det ikke så mange skritt mellom hvert bilde. Vindstille. 15-16 grader på 6-700 moh. Lun varme fra sola mot huden. Ligge på rygg i lyngen. Se opp. Bare ei kondensstripe bryter det blå. Det evige suset fra elvene. Ute i ”paradis” en hel dag traff jeg bare to, en rypejeger med sin irske setter.
Innover Tjårrisdalen. Min signatur, uten at de som går forbi vet det.
Nedover Tjårrisdalen.
Øverst i Tjårrisdalen der den slutter og Rykkjedalen begynner.
Satertind innerst til venstre.
På hjemtur fikk jeg se sola gå ned bak byen (Bodø) fra Saltstraumen og Godøystraumen. Den første straumen har ”alle” hørt om. Godøystraumen presenterer jeg med Snorre Sturlasson. I følge ham bodde Raud den rame ”på øyer som het Gylling og Hæring. Til sammen ble øyene kalt for Godøyene, og strømmen mellom dem og fastlandet heter Godøystraumen. Raud var en fryktinngytende seidmann og innbitt hedning. Han nektet derfor å la seg døpe av kongen. Olav drepte Raud ved å tvinge en orm ned halsen på han.” (Wikipedia). Se her og her. Ragnhilds drøm har jeg skrevet om før.
Saltstraumen.
Godøystraumen.
De skjønne navn, fjell og daler. For en lykke å kunne velge å bruke en dag der inne sammen med dem. Jeg avslutter med den fineste av alle, Solvågtind (1.559 moh). Det eneste jeg ikke er fornøyd med etter denne dagen, er mitt fotografiske resultat av dette mest opplagte motivet. Jeg lover flere bilder av denne majesteten.
Solvågtind.
Tusen takk for turen – fantastisk vakkert! Spesielt Tjaarrisdalen var nydelig; jeg har ikke vaert der men maa definitivt sette den paa kartet mitt:) Du inspirerer saa mye at jeg blir helt matt, med bilder og tekster blir jeg baade nysgjerrig og tilfredsstilt paa samme tid.
Og bilder fra fjaera et par steder hvor jeg har traska opptil veldigmange ganger er denne posten sikra innertier! Jeg er veldig glad i fjaera rundt Godoeystraumen og nedenfor Godoeynes fordi der er saa mange morsomme tegninger i steinene; man ser krumminger og lag av ulike farger veldig bra. Jeg har et par bilder av det fra et par aar tilbake, men de er dessverre bare paa papir og ikke digitalt. Paa aaskammen i ‘enden’ av Godoeynes (paa soersida, mot Saltstraumen) er det sogar en liten benk og ei postkasse, og selv om man ikke er mer enn kanskje 100moh (???) har man likevel upaaklagelig utsikt. Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg skal dit!
Takk for tur’n. Som vanlig mister jeg pusten og har åndenød lenge etter jeg har sett bildene dine. Måtte fram med atlasen nå gitt
Alter Ego:
Takk for en nydelig anerkjennelse.
Fra Trygvebu i Skaiti 8 km Tjårrisdal over i 8 km Rykkjedal over i 7 km Galagaldal som kan avsluttes med 3 km til Storengstua i Evenesdal. Vannskillet ikke høyere enn 800 moh. Åpent og ekstremt lettgått terreng, rolig vakkert med mange fine topper tilgjengelig. Øverst på lista mi står Satertind. Den misset jeg på en gang jeg hadde sjansen. Ruta er like fin sommer som vinter, men ikke mange går den. Slik og så mye mer er ruta ”mi” på Saltfjellet.
Du er så flink til å utvikle mine fortellinger, gi dem merverdi. Jeg skal ikke vente lenge før jeg utforsker Godøynes nærmere.
Tor:
Takk for at du ble med på turen og likte den.
Nydelige bilder med vakre farger. Sannelig kan en savne både hav og fjell.
Dette, derimot, synes jeg er fint. Det er så vakkert at det kribler. Å stå på toppen av den majesteten må være helt underbart. Har du gjort noe med bildene fra Storgraddis, eller er høstfargene slik nå? Da har nok høsten kommet lenger der oppe enn her.
Fjellblogging er sunt for kropp og sinn.
Nyyyyydelig!
Høsten er så fin!
Vidunderlig, det bildet med lyng og fjellbjørk og nært og konkret her nede, og – høyt der oppe – stripa etter flyet, som kan føre oss hvorsomhelst, hvor lyder og lukter og bilder er HELT annerledes. Det synes jeg forsterker lyng og fjellbjørk og det nære her nede. Og lengselen mot alt det andre.
Øynene til folk er forresten ganske like, både her og der.
Graylady:
Takk. Jeg er glad for at det er her jeg hører til.
Vibeke:
Det er vidunderlig å være på Solvågtind (og andre fine topper). I denne posten (http://bridgehill.wordpress.com/2007/12/30/samtalens-tynne-trad/) finner du også noe fra en tur til denne toppen.
Fargene i Storgraddis var det naturen selv som hadde ordnet med. Lenger ned i Junkerdal var det helt grønt. I Skaiti og Tjårrisdalen bare litt gult. Det må med andre ord ha vært ei frostnatt i Storgraddis siden høstfargene der, og bare der, var kommet for fullt. Nå, to uker senere, er det fortsatt mest grønt på trærne utenfor her i Bridgehill selv om det ligger en del løv på plenen.
Jeg har registrert at du har funnet ut at det er altfor lite fjellblogging. Til trøst disse bildene fra Steigtind (http://www.telebil.org/tirsdgastoppen/steigtind/index.html) som jeg nettopp og tilfeldig fant.
Lothiane:
Takk. Uten for mye regn og vind er høsten deilig. I formiddag var kulingen i sterkeste laget.
Britt Åse:
Så fint du ”leser” og tolker bildene mine. Mange nordmenn er nok glad i natur og ødemark. Men jeg kjenner både nordmenn og utlendinger som får panikk når de ikke lenger ser veien. Hvordan skal de nå finne hjem igjen?
Utrolig flotte farger det var! Set er en stund til vi er “der” her nede.. fine og klare bilder!
Trivelig at du kom på besøk Simen. Jeg har sett deg borte hos Vibeke. Vi nevnes jo begge med blogger som gir henne trivsel og glede. Det er fint å bli tatt godt imot.
På disse trakter kom det i lavlandet gule blader på trærne lenge før høsten, allerede i juli. Det skyldes den tørre sommeren. I fjellet er det fortsatt mest grønt, bortsett fra der det har vært frost.
Bildet øverst er svært godt. Jeg vil gjerne bruke det for å dkdokumentere en fargepalett jeg jobber med.
Kan du ta kontakt?
Med vennlig hilsen
Jan Neste
920 38038