Min verden

04jan09

Formiddag første nyttårsdag. Stormen Yngve hadde stort sett rusket fra seg. Jeg satt i stua på hytta og tok imot lyset den første dagen i det nye året. Så ut over Kjerringøy, Karlsøyvær og Vestfjorden mot Lofoten.

Ikke Lofotodden, men odden lengst nord på Kjerringøy.
Karlsøyvær er synlig, Lofoten er bak skyene.

Dersom det er tid og tv eller pc i nærheten, pleier jeg å sjekke vær- og nyhetsbildet flere ganger daglig. Denne dagen fikk jeg ikke trykket på tekst-tv-knappen før jeg ble fanget av bildene på NRK1. Ei dame reiste med Nordlandsbanen gjennom Nord-Trøndelag. Forbi husene på steder jeg har bodd. Der jeg begynte på skolen, pleide vi om vinteren å seile ned elva på isflak, fra jernbanebrua til bilbrua. Ved den nederste brua var det om å gjøre å berge seg i land på en av sandbankene, for ellers kunne det bære rett til havs. I en liten kommune lenger nord bodde jeg på den ene sida av jernbanen, kompisene mine på den andre. Jeg tok oftest snarveien over jernbanelinja. Hva mine kompiser og jeg ellers bedrev på linja, passer det ikke å fortelle her.

Dama heter Joanna Lumley og programmet var ”Drømmen om nordlyset”. Reisedokumentaren ble vist på NRK 7. desember. 522.000 personer så den da. Heldigvis kom det en reprise som jeg tilfeldigvis oppdaget.

Etter min barndoms trakter, kjørte toget gjennom Namdalen og passerte Majavatn. Indre Helgeland er skog, fjell, vann, elver og to fjorder. Nydelige landskaper i vinterdrakt. De gråblå fargene dominerte. Rana-fjorden hadde jeg som utsikt i et år med plikttjeneste.

Den lange togturen tok slutt da Joanna gikk av på Bolna stasjon på Saltfjellet. Der ventet en kar med hundespann for å frakte henne over polarsirkelen. Med GPS fant hun hvor den befant seg akkurat denne dagen.
Jeg har også gått på eller av toget på Bolna. Etter eller før skiturer Saltfjellet på kryss og tvers. Der hundespannet for frem var det mange kjente konturer.

Så forflyttet dama seg fortere enn jeg noen ganger har gjort til Å i Lofoten. Fra hytta kan jeg se Lofotodden. Rett innenfor ligger Å.
Joanna tilbrakte flere dager i Å mens hun ventet på nordlyset. Hun bodde selvfølgelig i ei rorbu. Ei rød rorbu med blågrå staffasje, men med hvitt rundt vinduene. For å slippe inn mest mulig lys. Slik mine vinduer er malt. Hun snakket med en pensjonert lærer, en væreier og en kunstner på sine utflukter i området. Av det lunefulle nordlyset fikk hun bare se et grønnaktig glimt.

Etter en kjapp (?) kjøretur til Kautokeino, fikk hun innføring i same- og reindriftskultur. Jeg kommer nærmest dette i møter med de to samefamiliene og reinen deres på Saltfjellet. En reineier i Valnesfjord har beiteområde som omfatter Kjerringøy. Der har jeg fotografert rein på ei stand i solnedgang.

I Alta var ishotellet (Alta Igloo Hotel) attraksjonen. For mine foreldre var det kanskje at jeg og mine brødre ble født der.

Etter at en professor i Tromsø hadde tegnet og forklart hvem eller hva den himmelske danserinne Aurora Borealis er, ble Joanna guidet til et nordlyssikkert sted. Det som danset over fjernsynsskjermen var i omfang og variasjon mye mer enn alt nordlys jeg har sett til sammen, men kan selvfølgelig likevel ikke måle seg med mine mindre spektakulære, men mer fantastiske selvsyn. I mars og april skal jeg tilbringe mange kvelder og netter ute i håp om å få se mer av ”skuespillet” som iscenesettes når solvindbårne partikler kolliderer med gassene i jordas atmosfære. Dette skjer ikke lenger unna enn avstanden fra hytta mi til Å.

På Spitsbergen var det et poeng for Joanna at det ingenting annet var mellom henne og nordpolen enn hundre mil med is og snø. Kanskje en og annen isbjørn og noen sel?

Ut over å angi noen av mine egne referanser til Lumleys koordinater, hva skulle da mine poeng med denne programomtale være?

Først at mine hjemtrakter, min natur og min verden blir funnet interessant og unik, vakker og verdt å oppleve. De mest fantastiske bilder etterlot liten tvil. Med en lettere affektert britisk skuespiller over Saltfjellet og under nordlyshimmelen ble øynene mine våtere enn vanlig. Finnmarksvidda, isskulpturer og Svalbard står meg ikke så nært.

Fra lett tilgjengelige topper i Bodømarka kunne jeg i dag se denne min verden fra Lofoten og Steigen i nord til Saltfjellet og polarsirkelen i sør. Fjellene i Sulitjelma og Sverige er den østlige grensa i mitt utfartsområde. Etter en slik dag ute kjenner jeg på at det er godt å være til – her.

Inn i Bodømarka fra Hjorthammarløypa.

Marka åpner seg mot Soløyvatnet og Hopsfjellet,
tindene ved Heggmoen og Mjønesfjellet.
I bakgrunnen til høyre fjellene i Sulitjelma.

Sørover mot Saltfjellet og Børvasstindan. Under en liten skydott til
venstre for tindan Saltfjellets høyeste topp – Ørfjellet (1.751 moh).

Det beste er at mange, de fleste i vår del av verden, har tilsvarende herligheter der de bor. Det gjelder bare å se det, bruke det, være i det. Det er minst like fint, og finere for deg, med fjære, vann, myrer, skog eller fjell der du er.

På Bestemorenga var det stor aktivitet.

Filed under: Bilder, Bodømarka, Kjerringøy, Livet, Naturen   |  15 Comments