Tuneller og utsyn
I hverdagen og livet avløser de hverandre, ikke alltid forutsigbart som på en biltur. Fredag skal jeg kjøre gjennom 15 tuneller på den 300 km lange strekninga fra Bodø til Harstad. Den lengste er 4.453 meter (Kobbskaret tunell). 33 tuneller i Norge er lengre. Lærdalstunellen er Norges og verdens lengste veitunell (24.510 meter). Tunellen på Tømmerneset er porten til Hamsuns rike Hamarøy. Herfra kan man også kjøre vestover til Steigen. 8.062 meter i tunell (nr. 5 i Norge) må du vente før sagalandet der åpenbarer seg.
Etter uker med ”tunellarbeid” kommer det en post. Mine smale fokus har vært av det slag som mesteparten av tida på vanlige dager i vanlige uker krever. Av meg er det tilstedeværelse og praktisk innsats i hjemmet, det vil si hus og hytte. På jobb er det undervisning, kurs, veiledning og sensur. Jeg trives med det jeg gjør og er oftest fornøyd med det som kommer ut av innsatsen. Mine studenter dette året er de beste jeg har hatt. Kanskje har jeg stått på litt ekstra for dem? Når verandaen er ferdig, er det meste gjort på hytta. Og så ….
Av nevnte og andre grunner, også makelighet, har det til nå i år ikke blitt så mye av de mer luftige aktiviteter, blant annet friluftsliv og blogging. Dessuten er jeg litt sånn av og på. Når jeg er på noe, kan jeg bli i meste laget engasjert. Da får jeg tunellsyn og ser ikke så mye annet enn det akkurat da altoverskyggende sentrale.
”Tunellsyn oppstår dersom man arbeider lenge foran en skjerm uten å se bort fra den. Forårsakes av at øyet kun fokuserer på en avstand over lengre tid. Menneskets øye er “konstruert” for å veksle mellom å fokusere på lange avstander. Opplever man tunellsyn er det på tide å ta en lengre pause og la data være data for en stund.”
(Dette fant jeg her, med et matchende bilde til.)
Det ovenfor kunne være en grunn til å holde seg borte fra blogging i perioder, eller i hvert fall holde aktiviteten på et moderat nivå. At jeg gjør det første, skyldes ikke bevisste valg. Når jeg blogger, kan intensiteten være vanskelig å regulere. Det kommer først og fremst av at noen gir meg noe verdifullt.
Tunellsyn er jo også synonymt med trangsynthet. Det kan vi trenge medisin mot noen hver. De bloggene jeg bryr meg om å lese virker slik forfriskende på meg. Dine fortellinger og bilder gir meg perspektiver og korrektiver. Under åpen himmel renser sjela seg selv. Der oppløses mange av de trange og fortrengte tanker jeg måtte ha. It is ”A Question of Balance”.
Jeg liker tuneller. Det er så godt å komme ut av dem. Landskapet som møter meg hadde ikke vært så vakkert uten tunellen. Fordi jeg ser etter, ser jeg det så godt.
De to bildene over er fra Skjærtorsdag. Begge tatt på Keiservarden, det første mot Steigen og Kjerringøy, det andre mot Landegode.
Påskeaften i fjor var jeg på Skautuva. Bildet fra årets påskeaften er fra en haug bak hytta på Kjerringøy – med utsyn mot Steigen. 22. mars 2008 var det nok av snø i Bodømarka og toppene fristet. 11. april i år var det 16 plussgrader og snøfritt på Kjerringøy. Jeg nøt sola og ei bok om digital bildebehandling i hytteveggen.
Filed under: Bilder, Blogging, Bodømarka, Kjerringøy, Livet, Naturen | 9 Comments
-
-
Siste kommentarer
-
Bilder på Flickr
More Photos
Jeg tror kanskje du skulle vaert julenisse. For du gir meg – barnet! – akkurat det jeg vil ha. Og akkurat naar jeg trenger det. Etter en dag dypt begravet i papirarbeid var dette en lise for sjela – og med ord som stod i stil til bildene har jeg innvilget meg en aldri saa liten pause
De tunnellene har jeg kjoert flere ganger enn det er muilg aa telle. Da jeg var lita og skulle til farmor var det ti tunneller til Fauske og deretter bare litt bortover og til venstre og litt til, saa var vi der og jeg kunne loepe opp trappa ved det lysegule huset og finne farmor i gangen paa vei ut mot meg eller ved kjoekkenbordet klar med en kopp hjemmelaga kakao. Med snerk. Det har kommet mange flere tunneller til siden den gang. Du skriver 15, jeg tenker 17 men vet at jeg alltid mister tellinga rundt 13-14 og blir litt forvirra, pluss at det er en som ligger hjemme i Vesteraalen ogsaa. (Jeg har kjoert Laerdalstunnellen ogsaa. Den var bare lang, egentlig.)
Jeg er veldig glad i den korte strekninga mellom to av tunnellene som jeg ikke husker navn paa, der man kjoerer opp til et startpunkt for turer til Rago. Aner ikke hvor mange ganger jeg har kjoert forbi der og tenkt at ‘Rago, dit vil jeg en gang!’. For et par somre siden kjoerte jeg og pappa forbi der, og akkurat da jeg tenkte paa det snudde han seg mot meg og sa “Ska vi far opp og se paa Rago, se kor langt veien gaar?” Jeg sa selvfoelgelig ikke nei. Vi endte med aa ta lunsj med kaffebaal i enden av veien paa en dag med nyyydelig vaer.
Og saa liker jeg tunnellen med Daudmannsvika; jeg lurer alltid paa hvem den daude mannen var og akkurat hvor de fant han. Og…og… Moersvikbotn. Bensinstasjonen og trailerstoppen. Og…og…og jeg er litt misunnelig paa den turen din, egentlig. Du kommer til aa kjoere forbi ikke langt fra hytta vaar. Jeg skulle invitert paa kaffe og isfiske om jeg var hjemme. Kanskje neste gang?
Tusen, tusen takk skal du ha, fine mannen.
Alter Ego:
Takk for invitasjonen. Jeg kommer gjerne hvis det skulle passe en gang. Jeg har en kollega som har hytte ved Sandnesvatnet.
På veien gjennom Sørfold og Hamarøy er det mellom tunellene mange fascinerende steder og navn. Jeg kjenner på din glede over å ferdes der. Rago står også på mi ønskeliste. Mitt bekjentskap med nasjonalparken er like flyktig som ditt. Jeg hentet en gang min yngste sønn på ei hytte der veien slutter. Der dere drakk kaffe? Fant noen fine bilder på http://www.ryggsekk.net/turer/rago-20mai06/rago.htm. Fikk ikke mindre lyst. Det kommer ei praktbok om Rago til høsten. Lars-Magnus Kvamme og Trygve Næss har 1.000 turdøgn i Rago. Tekst og bilder får like stor plass.
Du bestilte jo påskebilder. I år er de tatt i nærheten av husan. Vi som er herfra vet at de naturligste herligheter aldri er langt unna.
Tunnelsyn har både positive og negative sider, noe som kommer godt fram av innlegget ditt. Hvis man ser på tunnelsyn som en synshemming, er det fortsatt både positivt og negativt. Når synssansen hemmes, blir de andre sansene gjerne skjerpet, noe som gjør at enkelte mennesker utvikler andre evner enn normaltseende. Det er definitivt positivt, slik jeg ser det. Det negative er hemmingen i seg selv. Det er enkelte ting man ikke ser slik normaltseende gjør. På enkelte strekninger må vi gjennom mange og lange tunneler. Noen er ikke asfalterte. Noen er så smale at man må rygge ut av tunnelen for å slippe store kjøretøyer forbi. Noen mangler belysning. Mellom tunnelene kan det finnes lange strekninger der man blendes av lyset fra en deilig plagsom sol. Det er da tunnelsynet hemmer en. Da får man ta tiden til hjelp. Tid. Og solbriller.
Jeg blir jo nesten litt misunnelig på deg og Alter Ego som kan samtale om steder dere begge har et forhold til
Tuneller er man jo kjent med. Jeg kommer ut av tellinga mellom Bergen og Voss. Og det nytter ikke å ha skrekk for tuneller her jeg bor, og sikkert ikke der du bor heller. Jeg er fascinert av de gamle håndhugde tunellene. De som er smale, og der det vises at der har mannen stått med spett og hakke. Tuneller uten lys, men med små åpninger på siden, bare for å få inn litt dagslys. Man kan bare tenke seg slitet.
Også er jeg fascinert av blåfargen i bildene dine. Det er jeg bestandig. Det er noe isblått der. Noe som ikke finnes andre steder. Lyset er ikke mykt, men heller ikke hardt. Og selv om det er isblått er det heller ikke kaldt. Jeg vet ikke helt hva det er, annet enn at det er vakkert.
Interessante tanker om tunellsyn, særlig hva gjelder trangsynthet. Tunellsyn har jeg av og til. Jeg håper jeg derimot ikke er trangsynt.
Utrolig fint!
Jeg har tagget deg, rett og slett fordi jeg vil vite mer om deg.
Er innom og kikker rett som det er, og endelig kom det en skrivelse igjen. Som alltid noe lesverdig, og med vakre bilder. Takk skal du ha.
Alter Ego:
Du har rett. Det er 17 tuneller mellom Fauske og Bognes (Straumen og Innhavet). 16 i Sørfold og den ene i Hamarøy. Jeg visste ikke antallet. Da jeg skrev posten, telte jeg på kartene i Veiboka. På turen i helga gjorde vi nøyaktige observasjoner med nedtegnelser.
Linger:
Kommentaren din utdyper mine antydninger på en fortreffelig måte. Du er veldig på sporet av dualsimen – på godt og vondt. Jeg blir klokere av din tunellforståelse.
Vibeke:
Dine håndhugne tuneller kunne jeg ha likt å oppleve. De mest imponerende byggverk i verden er hundrevis eller tusenvis av år gamle, eksempelvis antikkens syv underverk eller de syv ”nye” etter at over 100 millioner hadde avgitt stemme i 2007: Den kinesiske mur, Petra (Jordan), Kristusstatuen (Rio de Janeiro i Brasil), Machu Picchu (Peru), Chichen Itza (Mexico), Colosseum (Roma i Italia), Taj Mahal (India). Byggverk i mindre skala, som veien til ei gammel gruve eller opp til en fjellgård, er ofte vakre skulpturlandskap.
Enda mer blåfarge i ”Blå april”.
Jeg tør ikke påstå at jeg ikke i uforstand av og til kan være trangsynt.
Lindamac:
Jeg skriver på et svar.
Tor:
Dine besøk er alltid en oppmuntring.
Her gir du meg svaret!
Det er tunnelsyn jeg får når jeg har drevet på med macrofotograferingen en stund. Denne formen for fotografering er både intens og slitsom, men du verden så morsom. Etter å ha holdt på et par timer ser jeg nesten ingen ting på avstand. Av og til er det faktisk så ille at jeg må vente i lange tider før jeg våger å sette meg bak rattet. Burde antagelig ikke holde på riktig så lenge av gangen.. men jeg glemmer både tid og sted.. så spennende er det!
Som vanlig har du gitt oss et varmt og flott innlegg både i ord og bilder. Naturen oppe hos deg tar nesten pusten fra meg!!
Fotoboksen:
Så flott å høre at du blir borte vekk i fotograferinga. Ikke så rart så mange og så gode bilder du tar og formidler.
Takk for at du bryr deg om mine uttrykk fra min verden.