Elementer til besvær
Menneskets tilværelse er bestemt av hva slags forhold det har til elementene rundt seg. Det er opp til mennesket selv hva slags relasjon det går inn i, eller hva slags respons det vil gi sine omgivelser. (Martin Buber.)
Et bildemenneske konstruerer seg selv ut fra forestillinger om hvordan han tror andre vil han skal være. Et vesensmenneske har derimot en sitt eget ”kjernestoff”, følger sin egen kurs og finner egne svar. (Igjen Buber.)
Min inngrodde uskikkelighet gjør at jeg ofte reagerer på sosial, kulturell, politisk og akademisk korrekthet. Jeg opponerer mot konformitet når den ikke tillater annerledeshet og fører til ensretting. Utydelige, arrogante, manipulatoriske, beregnende eller autoritære personer skygger jeg unna. Hvis ikke, kommer jeg i krangel med dem. Det gidder jeg vanligvis ikke. Jeg er nok særdeles vanskelig å dirigere.
Saltstraumen i stille prakt en høstdag i fjor. Langfredag i år var Saltstraumen stedet for dramatikk. Da straumen var sterkest på inngående, skulle en mann gå gjennom med en 15-fots fritidsbåt. Hans kamp med elementene – hvordan han unngikk å bli slukt, kan du lese om/se her.
Jeg ville ikke ha prøvd et slikt vågestykke. Mange andre strømmer får også være i fred for meg. Det at de fleste andre følger på kan være nok til at jeg holder meg unna. Jeg må ha åpenhet og armslag. Til å gjøre og ikke gjøre som jeg vil. Til å blogge eller bedrive noe annet. Til å gjøre mitt betalte arbeid en hustrig søndag for så å gå i fjellet en onsdag. Til å ferdes alene utenfor veier og tråkk. Til å bivåne naturens og værets skiftninger. Lys og farger mellom himmel, fjell og hav. Aldri to like solnedganger. Alle fire årstidene på én dag. Elementenes stadig foranderlige krumspring. Som akkompagnement eller kontrast til hvordan jeg kjenner på at jeg har det. Til å leve om natta. Til å undres over hva jeg holder på med. Er det her jeg vil være?
Dette bildet er fra Godøystraumen utenfor Bodø. Det skal illustrere de fire elementene i naturen: ild, jord, luft og vann.
Lindamac: Dette ble ei vidløftig forklaring på hvorfor jeg ikke er til å tøyle i bloggeverden heller. Den byr i hvert fall på minst seks uinteressante ”ting” om meg. Og da har jeg svart på din begrunnelse for å tagge meg.
Jeg har sjekket ”buketten” du har plassert meg i og er fornøyd med selskapet. Den første skriver sjarmerende om å liste seg utpå etter lang tid borte fra blogginga. Den andre er fraværende? Den tredje forteller morsomt avslørende om seg selv og blikkenslagere. Den fjerde viser seg å være en lærer som tilkjennegir en god lærers viktigste egenskaper: ydmykhet, ”kjærlighet” til og respekt for elevene, refleksjon over læring, faglig nysgjerrighet. I tillegg IKT-forstand. Da er hun ei dame for meg. Takk for bekjentskapene Lindamac.
En fellesnevner for gjengen, deg inklusive, kan være at vi i perioder ikke blogger så ofte, tar oss pauser. Nøkterne blogger uten ”stæsj” bekrefter kanskje også seks mer tilbakelente bloggere?
Begge bildene over er fra en tur 13. september i fjor.
Filed under: Bilder, Blogging, Livet | 13 Comments
-
-
Siste kommentarer
-
Bilder på Flickr
More Photos
Ah… Vakre bilder, gode ord. Ingen av delene en overraskelse. Veldig glad for aa se bilder fra kjente trakter igjen
Gleder meg til det er min tur til aa blogge bilder derfra!
Dramaet i Saltstraumen leste jeg om. Og tenkte paa han ekstremdykkeren som lot seg slippe ut i straumen og drive utover med tidevannet for et par aar siden. Tror de plukka ham opp halvanna mil uti fjorden. Og jeg tenkte at det er litt av et sjansespill aa satse paa at du ikke skal bli knust mot steiner, bunnen eller sogar brupaalene naar du lar deg drive paa det viset. Hvis det skjer noe settes lett andres liv i fare naar du tar sjanser, og det er like lite lurt i Saltstraumen som i trafikken. Forsempel.
Jeg tenkte ogsaa paa det nesten absurde i at flere av mine naere familiemedlemmer laerte seg aa svoemme i Salstraumen. Det er helt sant! Men kanskje ikke noe som ville blitt godtatt i det alminnelige i dag? De visste omtrent paa desimeteren hvor grensen gikk; herfra og inn er det trygt aa trene – herfra og ut blir du tatt av straumen. Foelge med klokka og lese vannet for aa vite naar det var greit og naar det ikke var det.
Jeg elsker alle elementene. Gjerne samtidig. Ut fra Buber (som jeg ikke kjenner fra foer) er jeg ikke et bildemenneske. Men jeg har likevel laert – og faatt testet! – at jeg har veldig visuell hukommelse. Jeg er ubrukelig i sjakk fordi jeg ikke husker det foerste trekket naar jeg planlegger det tredje eller fjerde; logisk hukommelse er ikke min greie. Men gi meg noe jeg har sett, saa husker jeg. Du kan bytte kontekst, tid og mye annet. Men hvis jeg har sett det, husker jeg som regel. Det kommer godt med i nye byer og paa fremmede steder, men kan ogsaa vaere ergerlig hvis jeg faar forbi noen paa gaten som jeg ikke klarer plassere. En gang satt jeg paa kino i Oslo og VISSTE at jeg var 100% klar over hvordan fyren tre rader foran meg saa ut naken. Jeg VISSTE det! Men var like klar over at det ikke skyldes hva man kunne mistenke (fyren hadde jo hockeysveis, for crying out loud. Paa 90-tallet!). Det oedela hele filmen for meg. Da filmen var slutt og jeg kom ut i kveldslyset i tigerstaden igjen slo det meg: jeg visste det fordi han var skuespiller og hadde hovedrollen i et stykke jeg hadde sett noen maaneder tidligere; Den Unge Werther’s Lidelser paa National. Og der var han i full frontal paa scenen, modige fyren. Jeg var litt letta da jeg kom paa det, maa jeg innroemme.
Og naa ser jeg at jeg har spamma hele kommentarfeltet og nesten laget en egen bloggpost. Men det har jo Alter Ego slutta med, saa jeg tror jeg ikke sier mer naa
Kjenner meg godt igjen i beskrivelsen din av deg sjøl, men siden livet byr på stadig flere oppgaver og ikke minst overraskelser blir det forskjellige måter å være på. Livsnytelse er en kunst. Skal jeg slåss mot noe må det være de skråsikre, men de kan få være i fred de og. Det skal mye til at jeg gidder å hisse meg opp.
Men når’n er glad i jobben sin, ved god helse og føler seg en smule skøyeraktig kan’n vel ikke klage når’n begynner å dra på åra. Dessuten har jeg bestefarrollen jeg må ta seriøst nå. Det er gøy det.
Og så er jeg i undommelig ekstase over å komme på plate for første gang i mitt liv. Drømmer oppfylles før eller siden, og det er aldri for seint.
Blogging går etter innfallsmetoden. Har’n ikke noe å si er det like greit å tie.
Denne evnen din til refleksjon uten at det blir dypsindig – den er så flott. Og så sier du her med ord en god del av det jeg også tenker. Det er så fint med bloggen din. Jeg kan finne gamle poster, jeg kan lese dem om og om igjen, og stadig finne noe nytt å tenke over.
Buber er fin. Jeg ble gjort oppmerksom på ham i fjor høst og lånte “Jeg og Du”. Du inspirerte meg nå til å gå til innkjøp av boka.
Du sier: “Det at de fleste andre følger på kan være nok til at jeg holder meg unna”. Vi er nok like der. Og uten noen gang å ha sagt det med ord til mine barn, ser det ut til at de har den samme grunnholdningen. Jeg har vært litt i tvil om det er riktig holdning å ha, men for meg er det bare slik, uten at det blir et prinsipp. Håper jeg da. Jeg skulle gjerne diskutert med deg, rent bortsett fra at det nok ikke ble noen diskusjon – det ville nok blitt en samtale.
Jeg kjenner meg igjen i så mye av det du skriver.
En A4-tilværelse er ikke noe for meg, og du verden så glad jeg er for at jeg har styrke nok til å stå imot strømmen!
Alter Ego:
Du triller frem nye historier. To fra Saltstraumen og minst ei om dine strategier for memorering og orientering. På det siste er vi nokså like. Svømmetrening i Saltstraumen var eksotisk. Hvorfor ikke på utsida der det er ufarlig?
Den kompetansen du beskriver fascinerer og interesserer meg. Det å kunne lese straumen – vite når den var i godlune og når man måtte holde seg på land. Slik de kommuniserte med været, havet og fjellet. Alene i fjellet kjenner jeg på dette.
Jeg har dessverre liten erfaring med nakne folk jeg ikke kan plassere.
Tor:
De skråsikre burde helt klart ha vært med på lista mi.
”Smilende livskunst” heter ei bok av Lin Yutang. Det virker å være ditt motto også. En skøyeraktig innstilling er avvæpnende og fruktbar.
Barnebarn har jeg ennå ikke fått.
Alle drømmer vel om å lage musikk som når inn til folk. Du og dine visekumpaner synger og spiller slik at det kjennes godt. Gratulerer med plateutgivelse.
Vibeke:
Du er min gjenklang – eller jeg din. Vi tenker og forholder oss (så langt ord i blogger kan vise) på samme måte til mye.
Filosofi er å invitere til dialog (sa også Henrik Syse på Grosvold i går). Da kan jeg i hvert fall ikke være påståelig. Jeg kan fortelle om mine opplevelser, vise frem mine bilder og undringer, antyde hvordan jeg tenker at noe kan forholde seg. Så får den som kommer forbi kjenne på, kanskje ta noe til seg og utvikle det videre i sin verden.
Det at du finner noe å tenke over i postene mine er den fineste anerkjennelse jeg kan få. Jeg er også omatleser. De passuser som setter i gang noe i meg, hvor de nå måtte dukke opp, leser jeg gjentatte ganger. Og så sitter jeg der og grubler eller smiler eller blir rørt (eller alt på én gang). Det var fint. Ja, slik er det.
Jeg liker din ”bekymring” for den særheten i oss som vi ser ut til å ha overført til våre barn. Ikke så mye vi kan gjøre med det, men vi kan prøve å undersøke hva som ligger under, hvilke motiver eller holdninger, selvgodhet eller sunn skepsis?
Fotoboksen:
Merkelig hvor mange ”særinger” som påtreffes her i bloggen. Det er en fornøyelse å ha deg som medsammensvoren.
“Hvorfor ikke paa utsida?” Fordi de gikk dit det var naermest hjem og fantes ei lita strand; fordi i de dager var det verken Saltstraumbrua eller andre bruer, men en baat i trekantsamband som justerte ruta etter tidevannet… Da var det enklere aa bare stikke der hjemme man visste man var kjent.
“Smilende livskunst”, den liker jeg. Jeg tror min skøyeraktige livsinnstilling kommer av at jeg har lest hver bokstav skrevet av Kjell Aukrust. Han hadde en innstilling til livet jeg liker.
Kikka litt i boka (“Smilende livskunst”). Den originale tittelen er “The importance of living”. Like bra. Lin Yutang er som navnet røper kineser. Det vil si var (1895 – 1976). Professor i engelsk. I tadisjonen “Visdommens ord fra øst” tar han ansats med Chang Ch`aos “Bare de som tar med ro det folk ellers i verden er opptatt av, kan være opptatt av det folk ellers tar med ro.” Nokså nært noe av det jeg opptar meg med i posten. Og litt “aukrustsk”? Jeg må nok se litt mer i den boka.
Alter Ego:
Du er eksperten her. I hvert fall på hva dine folk bedrev i straumen. Hadde jeg bodd på Ripnes eller Straumøya skulle jeg ha funnet meg roligere farvann på yttersida. Verre for de på på Tuv.
Brua kom i 1978 (noen angir 1979). I alle fall i min ungdom. Da var jeg i en kort periode speider. Kretsleir i Børelv. Båten over til Tuv. Med en gammel buss til Børelv. Der var det slutt på veien.
Vel, rest my case egentlig
Og naa vedder jeg snart paa at du kjenner noen i familien min, one way or the other. Hmh. Det finner vi nok ut av en gang!
En gang var jeg med på en fellestur i Turistforeningens regi (BOT). Fra Staupåmoen i Beiarn til Bjellånes i Rana. Opp Staupådalen, over i Blakkådalen og ned Stormdalen. Tre dager og to overnattinger i telt. Ca femten fjellglade av begge kjønn, blant dem min far og ei turvenninne. Tidlig i august, fantastisk vær, i varmeste laget på slutten da vi nærmet oss Stormdalsgården. De siste kilometerne fantaserte vi høyt om svalende bad. Da vi kom frem til gården, fortsatte vi alle rett ned til elva. Av med klærne og rett uti, nesten synkront. Deilig, grønt, iskaldt brevann fra Svartisen. Rop og skrik og glede og velbehag. Jeg lot meg drive nedover elva rundt en sving. Gikk i land på ei gresstunge. Der satt jeg lenge og har aldri hatt det bedre – splitter naken.
Jeg har det med å finne mine egne badeplasser.
Nå avslører jeg hvor lenge det er siden jeg har vært innom bloggen.
Jeg vil bare si tusen takk, jeg. Det var svaret sitt, det.
Hvis du ikke ble skuffet, er jeg fornøyd.