Sensur i natur
Jeg begynner å lese, se og undersøke. Tenker på hvordan jeg husker tilsvarende oppgaver fra tidligere år. Du verden. Her er det mange som har jobbet mye og godt. Studentene materialiserer seg for meg. Lærerstudenter i sitt tredje eller fjerde år, og lærere fra grunn- eller videregående skole, mer eller mindre erfarne. De yngste studentene rett fra videregående inn i lærerutdanning. Like unge som min yngste sønn. De eldste bortimot min alder. Mange ulike bakgrunner og fag. Én med doktorgrad i biologi.
Mens jeg satt der i stua på hytta og koste meg med studentene, fikk jeg gjentatte ganger besøk. Hytta ligger på en ås med godt utsyn i alle retninger. Furuskog som jeg har ryddet i, blant annet for å kunne følge bedre med på dyrelivet. Flere ganger hver formiddag ser jeg det jeg tror er en hare-frøken på tur opp eller ned eller på skrå over veien. Full fart. Bare i glimt nok til å se at hun så vidt har begynt å felle vinterpelsen. Hvit med to små, grå flekker. Andre kvelden kommer hun igjen oppover i fullt strekk, men nå med kjæresten (formoder jeg) på hjul. Borte på et blunk. Jeg løper til motsatt side av hytta for om mulig sjekke om jeg så dobbelt. Der sitter de begge på knausen bak hytta og vrir på de lange ørene sine. Fotografering? Over alle hauger.
Første morgen ble jeg vekket klokka fem. Noen satt og skreik utenfor det åpne soveromsvinduet. I ørska brølte jeg tilbake og klappet i hendene. Det ble stille. Til jeg akkurat hadde sovnet. Da ga han på igjen. Nå våknet også min interesse for å finne ut hvem eller hva det var. En misfornøyd student? Der i nærmeste fura satt en orrhane og jodlet for full hals. Han skulle nok annonsere sitt spill på nærmeste myr for omegnens damer. Før jeg fikk fatt i speilrefleksen, ble det stille, og borte var han.
Filed under: Livet, Læring, Naturen | 8 Comments
-
-
Siste kommentarer
-
Bilder på Flickr
More Photos
Det er godt å bli overrumplet over mennesker man hadde en ganske annen forventning til. Og det er særlig fint når man jobber som lærer at man klarer å bryte forutinntatte tanker om elevene/studentene. Det som kreves er et åpent sinn! Og et positivt sinn! Og det kreves et undrende sinn som ikke forholder seg til en fasit, men til flere fasiter. Noen ganger avløser den ene fasiten den forrige. Andre perioder er det flere fasiter som er riktige samtidig. Og da er det om å gjøre å ha mot til å stå i forvirringen. Ikke bestemme seg for at noe er riktigere enn det andre, men at det er rett i så mye. Jeg oppfatter bloggen din som et sted der du undrer deg på en åpen og positiv måte. Åpen og positiv! SKulle ønske de fleste sensorer var sånn som deg. Tror nok det er for mange sensorer som uffer og akker seg over alle sidene. Og de blir så oppgitte når studentenes regnestykker ikke har den fasiten de selv har lært dem.
Jeg satt på en stein her ved denne posten og tenkte på hvor fint det hadde vært med en slik veileder. En som så forbi sitt eget ego. Så kommer Linger meg i forkjøpet og sier det så klart og fint: Åpent sinn. Positivt sinn. Undrende sinn.
Akkurat nå skulle jeg gjort helt andre ting enn det jeg gjør nå. Jeg skulle flikket på en problemstilling om ledelse. Men en flåsete professor gjør at mitt på forhånd positive inntrykk til faget blir ødelagt.
Heldige studentene dine.
Og Helene Harefrøken – hun fant nok ut at hytteeieren er en hun kan ha tillit til.
Du Vibeke, jeg ønsker deg LYKKE TIL med å ta innersvingen på den flåsete professoren. Det trenger ikke være noen personlig vendetta, men en faglig god besvarelse som står for det du kan og tenker og det du lærer. Lykke til;-)
Og du, Bridgehill, jeg håper du synes det er greit at jeg sier noe til Vibeke i din blogg. Jeg måtte bare… (I motsetning til deg leser jeg veldig få blogger. Og jeg vet lite om bloggverdenens regler.)
Linger og Vibeke:
For en fin samtale dere har ført mens jeg var på Kjerringøy.
Linger, du skriver som vanlig mye klokt om hvordan forholde seg til studenter og deres oppgaver. Mine forestillinger om hva som gjør en god besvarelse ligner lite på fasiter. Oppgavene er åpne, og jeg blir stadig overrasket og imponert. Vinklinger, innhold og formuleringer jeg aldri hadde tenkt meg.
Jeg besøker/leser bare noen få blogger. Andre regler enn det å ville hverandre og saken vel bryr jeg meg ikke om. Alle positive innspill er velkomne hos Bridgehill.
Vibeke: Godt råd fra Linger. Du som skriver så godt, alltid med innsikt og følelse. Med erfaringa di i bunnen vil oppgaven din ikke mangle kvaliteter. Det vil nok sensorene også oppdage.
Problemstillinger kan være noe herk. De må ha en så ”mystisk” kvalitet at de forløser en akkurat passe omfattende, unik og faglig interessant undersøkelse/utgreiing. Noe ingen andre enn du kunne ha gjort og skrevet slik. Det er jo da vi andre kan lære noe nytt.
Jeg har også truffet professorer som ikke får frem det beste i studentene. Én av dem var avgjørende for ett av mine akademiske ”veivalg”. Det har jeg i ettertid snudd til noe positivt.
Det er gjerne i ettertid jeg er i stand til å snu noe negativt til noe positivt. Det forhindrer meg heldigvis ikke i å TENKE at opp av denne harde asfalten kan det komme en kranglevoren løvetann som nekter å holdes nede. Men jeg føler ingen glede før den har forsert det massive dekket av stein og olje og hva det nå er som skjuler seg i en asfalt. Heldigvis finnes det en følelse som vi kaller forventning. Den kan jo minne om gleden, og kanskje er den også gleden. Uansett: Jeg kan forvente noe godt, fordi jeg har erfart det før. Jeg har sett slike løvetenner og vet de kan dukke opp igjen på de minst tenkelige steder. Og når jeg minst venter det, dukker den opp. Og når det endelig skjer, først da, er jeg i stand til å være glad.
Og om jeg skulle ha skrevet løvetann når det helst skulle stått hestehov, så er det bare fordi jeg forveksler de to. Jeg går ikke min far en høy gang når det gjelder å skille plantene fra hverandre. Å huske deres latinske navn har jeg heller ingen gudegitt evne til. Det står vel ikke på evne, men på interesse. Og jeg har andre interesser som garantert gir meg den samme gleden som faren min finner i å briljere med sine. Og DET, det er jeg glad for!
Tussilago farfara er blant de få jeg husker. Kanskje ikke så rart?
Begge dine gule kurvblomster blir av noen sett på som ugress, av andre som gode, helsebringende urter. Vi har begge i hagen, ikke akkurat invitert. Hestehoven er jo vårens første blomst og derfor stas med. Etter blomstring ”forvandler” den seg til en bladrosett. Løvetanna prøver hele sommeren å invadere plenen. Det like madammen dårlig. Jeg er noe mildere stemt. Dessuten har jeg stor sans for begge plantenes stahet og utholdenhet.
Bridgehill – jeg er innom posten og kommentarene flere ganger for å få litt ekstra påfyll mens jeg selv skriver oppgaven min. Tenker på den “mystiske” kvaliteten på problemstillinga. Det er litt skummelt. Jeg får bare la det stå til.
Mystisk er nok ikke noe godt adjektiv å knytte til problemstilling. Etter dager på Kjerringøy var jeg sikkert blitt litt hamsunsk i tankene. Men mystisk antyder likevel at det ikke er enkelt å ”fange” og beskrive de kvaliteter eller egenskaper et slikt undersøkende fokus bør ha. Dette blir du selvfølgelig ikke noe klokere av, men da lar jeg meg selv slippe unna med et par ”sidesprang”:
Først: Ei overskrift kan være avgjørende for om folk vil lese en tekst.
Så: Det hender, ikke sjelden, når noen skal forklare meg noe, og jeg ikke skjønner noe særlig, enten fordi de som forklarer ikke forklarer godt (fordi de selv ikke forstår så godt?), eller fordi jeg mangler forutsetninger for å forstå, at jeg på mystisk vis, etter litt rydding i tankerotet, likevel kommer til mye større klarhet i det uforståelige.
Jeg har en venn og kollega som jeg spør når jeg kommer til kort i teknologiske spørsmål (jeg er pedagog, han dataingeniør). Spørsmålet får sjelden et avklarende svar. Vi snakker ofte mest om alt det som sannsynligvis ikke er årsak til problemet. Lenger kommer vi ikke. Så bruker jeg innspillene til selv å finne ut. Det gjør jeg som regel.
Hvordan vi kommer til erkjennelse, kunne vi snakke mye om. Bare du kan komme til din.