Kvarven

06okt09

Denne posten begynner der den forrige sluttet, med et lengselsfullt blikk opp mot Kvarven. I dag søndag (altså i forgårs) var det tid for et besøk. Hvis ikke snøen skulle gjøre det for strevsomt. Dina og jeg la i vei i elleve-tida.

En time seinere var vi på Hestmoen. Like bortenfor benken og bordet er det ei lita sirkelrund glenne i småbjørkeskogen, på størrelse med et stort telt. Den vokser ikke til. Sagnet sier at samene i tidligere tider hadde rasteplass der, og derfor holder skogen seg unna. Vi hadde en liten pause på våre dagers innretninger. Så tok vi fatt på neste etappe opp til Kvarvtjønna.

Utsikt mot bygdene Alsos, Os og Strandå.

Utsikt mot “tettstedet” Kjerringøy med gård, kirke, handelssted, galleri, båtbyggeri, butikk, ysteri & bakeri, kaféer, hotell og brygge. Der nede gikk jeg tur i går. På åsen hitenfor kan jeg zoome inn et kjent hyttetak.

På begge bildene over vises Lofot-øyene i bakgrunnen. På det første de innerste øyene. På det andre de ytterste med Værøy.

Utsikt mot bygda Fjære med Fjærvatnet og Sørvatnet. Nå har jeg vist frem de fineste jordbruksbygdene på Kjerringøy. Vi kom ikke så høyt at vi kunne se ned mot Nevelsfjorden og gårdene i Fjærlia, på Ryet og Tverrbakk, i Storlia og Hestvika, på Øyjorda. Tar jeg med Eidet bak Eidetinden, Vikan og Misten er de fleste bøndene indirekte nevnt.

Det begynner å bli mye snø. Dina liker seg ikke helt. Hun krymper seg og har ikke det vanlige, livlige blikket. Jeg må innimellom dra henne etter meg, nesten som en pulk.

Oppe ved Kvarvtjønna. Steigtind i det fjerne til venstre. Om en tur dit i posten Steigtind versus Skautuva.

Tjønna er dekket med sørpe-is. Ikke trygt å gå utpå, men fine, dempede reflekser.

Der oppe lokker toppen på Kvarven. Normalt en god halvtime herfra opp, i dag vil det ta lengre tid. Det er bare det at Dina slett ikke er lysten på mer baksing i snøen. Snøklumpene henger tunge og våte fra bein og buk. Når jeg river dem bort, slikker hun hånda mi. Hun fryser nok. Kanskje én time opp til toppen i mer og mer snø. Minst to timer ned igjen.

Det vil jeg ikke utsette henne for. Puddinger i puddersnø er vi. Vi snur. Dina sitt kroppsspråk endrer seg totalt. Tilbake er den glade, spretne lett ustyrlige. Nå springer hun først. Vi skal hjem.

Så nær (riktignok med zoom), men ikke nærmere denne gangen. Men jeg kommer tilbake ved første anledning. Jeg kan leve lenge på de forventningene.

Tilbake ved hytta klokka tre. Mye bedre å varme seg i solveggen enn å være frossen i fjellet.

Samme helg og samme landskap. To helt forskjellige turer, en kort spasertur og en litt mer krevende. De henger sammen på mange måter og anriker hverandre.  

Kvarven er en vakker og ”snill” liten topp slik beliggende på Kjerringøy at du kan se den fra de fleste steder det bor folk, og selvfølgelig motsatt. Du ser svært mye Kjerringøy og Nordland fra toppen. Høyeste punkt er bare 609 moh. Utsikten er likevel formidabel. For noen somre siden hadde jeg med meg noen danske venner opp. De hadde nettopp vært i Himalaya. Det de så fra toppen av Kvarven var mye flottere, mektigere og mer eksotisk enn fjellsider, snø, stein og grus i verdens høyeste fjellkjede. Sa de og mente det.

Det er merket sti fra veien (til Nevelsfjorden) opp til Kvarvtjønna. Resten av ruta gir seg selv. Jeg så ikke mye til stien og merkinga søndag, men om sommeren er de hvite trebitene godt synlige. Med ski på beina er skogsveien lenger øst å foretrekke.

Idrettslaget på øya (egentlig halvøya, men de lokale sier øya) heter Kvarven. Fra fotballbanen på Fjære ser man opp på fjellet og fjellet ser ned på sine medlemmer.

Filed under: Bilder, Kjerringøy, Naturen   |  5 Comments