Med Brubakken i Bodø som utgangspunkt – min verden formidlet med bilder og tilhørende assosiasjoner.

4. oktober var det så mye snø på Kvarven at vi ikke kom oss til topps. Jeg skrev da at jeg skulle tilbake ved første anledning. Tre uker seinere hadde mildvær og sol gjort turen svært bekvem. Lørdag 24. oktober var en god dag.

Ved første stopp på Hestmoen traff vi fire svenske ungdommer på tur ned. To av dem jobber som sykepleiere ved en helseinstitusjon i Bodø, de to andre var venner fra Sorsele på besøk. Vi har kjørt utallige ganger gjennom Sorsele på vår ekspedisjoner sørover i Skandinavia eller Europa. Det var altså nesten kjenninger vi traff på. Slik virket det også på samtale og samvær. Det viste seg at de bare hadde én dag på seg til å gjøre naturen i Salten. De hadde valgt seg ut Kjerringøy og Saltstraumen. Vel ankommet Kjerringøy hadde de spurt en mann de traff på veien om merkede turløyper. Mannen anviste den ene av to på halvøya – den opp mot Kvarven. De parkerte og tok fatt på bakkene. Oppe ved Hestmoen er det fortsatt et stykke igjen til tregrensen, og de hadde lurt på hvor lenge til de måtte gå før de fikk skikkelig oversikt og utsikt. For langt og lenge var konklusjonen og grunnen til at de hadde snudd. De skulle jo ha med seg Saltstraumen også før det ble mørkt.

Da de møtte oss, fikk vi overtalt dem til å bli med oss opp til Kvarvtjønna. Der fikk de det de kom for: En himmelsk utsikt over Kjerringøy og øyer så langt du kan se vestover. Det inkluderer Lofoten. Østover så de fjell i fjell nesten hjem. Da vi gikk videre mot toppen, ble svenskene igjen ved Kvarvtjønna. Vi så dem lenge der nede ved det blå vannet etter hvert som vi kom høyere opp i fjellet. Rakk de solnedgangen i Saltstraumen? I tillegg til å gå ned måtte de kjøre og ferje i et par timer.

Etter en matpause spaserte vi opp på toppen. Vi hadde ikke vært der lenge før vi fikk besøk. Hyttenaboen hadde heller ikke klart å motstå fristelsen. Etter å ha kjørt gubben til havna, hadde hun vært innom Sirilund og kjøpt seg boller og drikke. ICA-posen ble litt for fremtredende på mange av bildene.

Hyttenabo Solveig sammen med oss på toppen. 

Hyttenabo John på havet – i den lille båten til venstre. Karlsøyvær i bakgrunnen.

Etter noen få minutter og noen flere bilder dukket det opp en kjent hund. Ingen overraskelse da to damer kom over kanten mot oss. Jeg treffer de to rett som det er, enten på tur som nå, eller i profesjonell sammenheng.

Vi var altså seks (med Dina) som skrev oss inn i boka denne dagen. Sist noen hadde signert var 15. september, for nesten seks uker siden. Det skyldes nok ikke slappe turfolk, men et utrolig vått og trist høstvær.

Så ikke denne dagen. Den kunne ikke ha vært bedre. Vi angret på at vi ikke hadde prøvd å få våre svenske venner med til topps. Uansett hva de fikk se og oppleve i Saltstraumen ville det ikke kunne måle seg med en slik fantastisk dag i fjellet.  

Sørover mot Fjærvatnet, Fjære og Fjærkjerringa. Landegode bakerst.

Nedover mot Kvarvtjønna og Kjerringøy.

Mot Alsos og Os, Karlsøyvær og Steigen.

Mer om Kvarven sist i min forrige post om fjellet.