About
Med far fra sør i Norge og mor fra sør i Europa, var det nokså tilfeldig at jeg vokste opp i en liten by nordpå. Glad i natur og et fritt liv er det bevisst at jeg fortsatt bor her. Av det fulgte at både utdanning og høvelige jobber måtte være tilgjengelige i nærheten. Nå er jeg lærerutdanner med IKT som ”fag”. Når jeg ikke opptar meg med hva datamaskiner og kommunikasjon (i videste forstand) kan brukes til, er jeg ute. Det kan være i hagen, på hytta, med et fjell, et fiskevann, en o-post som mål, eller bare for å strekke ut med ski eller fjellsko. Det beste med å være ute er å være ute. Filosofiske undersøkelser, god litteratur og historie gir andre perspektiv. Drømmer og mål skal vi ha. Det er ikke så farlig om vi ikke når alt. Det er ofte bedre å være underveis enn å komme frem. Håp og drømmer, skuffelser og suksess, gråt og latter skal man helst være sammen om. Jeg har to damer (den ene en svart schnauzer) og to gutter å dele med.
-
-
Siste kommentarer
-
Bilder på Flickr
More Photos
Hei – jeg leste litt på siden din og syntes dette var interessant. Grunnen til at jeg kom inn på siden var at jeg googlet på mitt eget navn, og at jeg plutselig fant det her. Det var egentlig litt artig. Jeg gikk altså Norge på langs i 2007. Nå har jeg vært heldig og får lov til å være med og inspirere andre til å ta fart og gjøre noe de ønsker. Det har blitt noen foredrag rundt forbi, og jeg selv får mye igjen ved å ha denne kontakten med andre mennesker. Jeg håper å få anledning til en ny langtur – gjerne hele landet en gang til. I mellomtiden må jeg ty til helge- og kveldsturer. Forresten ble det tid til en lengre skitur i påsken – fra Umbukta ved Mo i Rana – og frem til Ritsem i Sverige. En tur som kan anbefales varmt (selv om det var kaldt for oss – med mer enn ti dager med gradestokk som viste ca 20 minus). Jeg blir nesten varm på innsida av alle minnene – og må tvinge meg til å konsentrere meg om kontorarbeidet her i Oslo. Men – det er vel velstandssamfunnet som også gir oss mulighet til å melde oss ut innimellom – hoppe av en periode – uten å ha all verdens problemer – for så å hekte oss på det som har med liv og samfunn å gjøre igjen! Lykke til med ditt.
Vennlig hilsen Inger
Særdeles hyggelig at akkurat du kom innom Inger.
For et par uker siden leste jeg tekster om et par personer som begge fikk livene sine sterkt påvirket av bøker. Den ene fordi han selv skrev noe, den andre, du, fordi ei bok fikk deg til å gå Norge på langs.
Disse historiene fikk meg til å tenke gjennom hendelser i mitt liv på nytt. I di fortelling fant jeg mye som kunne ha vært meg. I posten om å tenke med føttene brukte jeg denne gangen Kierkegaard som filosofisk ”begrunnelse” for noe av det jeg kjenner så sterkt på når jeg er ute.
Fra jeg gikk alene over Saltfjellet første gang som femtenåring har jeg alltid lengtet tilbake – ut og innover. I perioder har det blitt mange og lange turer, men ingen i nærheten av din Norge på langs. Den turen har jeg aldri drømt om. Før nå? Jeg drømmer ikke om ekspedisjoner. Kanskje jeg mangler ambisjoner. Jeg er nok for makelig opphengt i alt det andre livet har å by på, og opptatt av familie og jobb. Jeg skriver i presentasjonen av meg selv at det beste med å være ute er å være ute. En tur på Skautuva i mars eller i Tjårrisdalen i september. Like fantastisk.
Andres tilnærminger til noe jeg selv har erfaringer med, kan ofte være spennende og inspirerende. Jeg har besøkt nettsida di og liker det jeg ser og leser. Naturliv og skaperglede gir mange positive vibrasjoner. Fra dag 90 (Bolna) til dag 100 (Sorjus) er du på for meg kjente trakter. Jeg skal lese hele dagboka når jeg får tid.
Er linken til Rondanestien råtten?
Hei – dette var artig. Men synd at linken til Rondanestien er råtten. Jeg skal legge noe nytt inn her og oppdatere siden min ellers også – bare jeg får skikk på pc-en min!
Vi er heldige som kan koble ut innimellom – og la tanker og føtter vandre. Ser fram til langtur i Nordmarka søndag. Det er så fint med høstlufta! Inger
Interessant at du skriver at du kanskje mangler ambisjoner eller er for makelig opphengt i det livet har å by på til at du ikke går mer! Jeg synes du går veldig mye. Og jeg undres heller over hvordan du, og mange med deg, kan trives alene ute i naturen. Nå er du jo ikke alene når du går tur med hund, og du møter jo på mennesker på din vei, men likevel, for meg er det ganske utenkelig. De få turene jeg går alene er i områder nært hus, gater og mennesker. Jeg tenker at det er jeg som er for makelig opphengt, for å bruke ditt uttrykk. Som ikke søker mer opp og ut.
Jeg stikker av og til innom bloggen din, og synes du skriver så godt. Du har ikke begynt å tenke tanken på å skrive bok? Måtte bare minne deg på muligheten;-)
Ta godt vare på deg selv og nyt turene med Dina.
Vennlig hilsen Linger
Inger:
Nordmarka, Bodømarka eller andre naturområder. Like godt å være ute hvor det skal være.
Linger:
Du er så flink til å ”se” og bekrefte, også ved de ting du forteller om deg selv. Det gjør godt.
I høst har det blitt færre og kortere turer enn vanlig. Til og med Løpsfjellet over blåste bort. Det gjør bare lysten på nye turer større.
Skrive bok? Ett svar kan være at det som gjør at jeg trives så godt alene (eller sammen med Dina) ute i naturen, ikke lar seg fange med ord. Den mental-fysiologiske fryd kan eventuelt bare beskrives et stykke på vei. Den som ikke har kjent på det selv, ville likevel ikke forstå. Og den som har kjent det, trenger ikke ordene. Slik kan det være med mange slags gleder eller nytelser.
Utenom nødvendig fagskriving, som jeg innimellom kan kose meg stort med, skriver jeg nødig med mindre noe forløses av bilder, helst malerier eller landskaper og lys jeg selv har billedgjort med kamera. Kanskje jeg i tillegg til å være makelig uten ambisjoner er en som lever og opplever på direkten uten å bruke tid på repriser. Skjønt bildene gjenfremkaller jo mine egne, gode opplevelser … .
Det er vel jeg som vil skrive bok, skjønner jeg. Men uansett, ta det nå til deg for alt det er verdt: Du skriver godt, og flere ville blitt kjent med tekstene og tankene dine om de kom i boks form eller på annen måte ble publisert mer offentlig. Men jeg forstår hva du sier om makelighet: Man skal jo gjøre ting fordi man har lyst. Og skriving, synes jeg, bør være lystbetont. Da du viste meg Samtalens tynne tråd, og jeg leste den (nesten hele, i alle fall), tenkte jeg i ettertid at slik kan Bridgehill også gjøre;-)
Noen av tekstene som gjester mitt magiske motell er refuserte. Selv om noen i forlaget ikke synes de er bra nok til å publiseres på trykk, kan jeg jo trykke dem på bloggen, i hvert fall dem jeg er mest fornøyd med. For jeg klarer ikke å gi helt slipp på de tekstene selv om jeg ser at noen av dem sikkert kunne vært annerledes. Det kan hende jeg med tiden blir med i en slags skrivegruppe som gir respons på tekster. Det kunne hjulpet meg til å bli en mer øvet kritiker til eget arbeid. Enn så lenge får det være som det er.
Det er godt at du skriver så mye om gleden, og at du er opptatt av å formidle den. Jeg skriver også om gleden når jeg har opplevd noe veldig gledelig. For eksempel har det å bli mor gitt meg noen fine og glade tekster. Men jeg er nok (dessverre, må jeg kanskje si) mer motivert for å skildre det som ikke er så gledelig. Det blir en form for terapi, tror jeg. For jeg klarer ikke å la være, og jeg føler meg bedre etter at teksten er skrevet. Teksten kan være helt og holdent fiktiv, helt sann eller et sted midt i mellom.
Linger:
Jeg har nettopp lest ”Alle dagene” dine:
”Tunge
Ugjennomtrengelige dager
Dager som piper og harker
Tomgang”
”Det skal også komme svevende dager.
Dager som leker
Og synger og traller
Meningsfulle dager
Modige og kraftfulle”
Jeg skriver nok mest om de dagene eller hendelsene som får meg til å ”sveve”. Det skal heldigvis ofte ikke så mye til. Ute i naturen er jeg nesten alltid ”høyt oppe”. Men i hverdagen er livsglede noe jeg må være bevisst på og arbeide frem i meg. Bloggen er i perioder et nyttig verktøy til det. Med den fører jeg “samtaler” med meg selv og andre. Mange av de andre “stemmene”, blant dem din, gir meg mye verdifullt.
Å skrive er ofte klargjørende terapeutisk. Dine forsøk på å sortere og rydde i ditt liv hjelper meg til å forstå mitt bedre. Så strever vi hver for oss og sammen for å holde balansen i tunge og svevende dager, tomme og meningsfulle dager, sørgmodige og glade dager. Uten kontrastene blir det meste ”flatt”.
Takk, så fint du skriver! Og veldig hyggelig å nok en gang få bekreftet at mine tekster kan ha betydning for andre også!
Linger
Hei, min venn.
Når du er tilbake igjen og har lyst til å besøke meg, kan du rette opp linken. Nå er den bare http://spindellett.net
Du nyter vinteren, håper jeg. Her er det rent vårlig, men vi får vel noen vintre til, tenker jeg. Vestlandsvinteren er akkurat som han i Askeladden og de sju hjelperne – han som hadde sju vintre og sju somre inni seg. Sånn er det her fra november til april.
Far fint med deg selv.
Vibeke
Vibeke:
Jeg hadde visst selv oppdaget din nye, lett amputerte adresse.
Eventyret du nevner passer godt til denne vinteren her nord, og de fleste vintre der vest?
Takk for omtanke. På de fleste områder farer jeg oftest varsomt frem.