I disse regntunge dager er en solnedgang bare en drøm på våre trakter. Men på http://gigapix.no/gigapiksel/623/bod%c3%b8-i-solnedgang kan jeg trøste meg med hvordan solas spill over byen kan være. 

Eirik Helland Urke har fått utrolig mye ut av bildene sine. 645 bilder er satt sammen til ett stort bilde av Bodø. Du kan dra og zoome for å navigere. Overraskende skarpt på nært hold. Imponerende. 

Over har jeg zoomet inn på huset mitt. Mange trær gjør at bare litt av taket og litt av garasjen vises. Det står to biler utenfor. 

På gigapix.no kan du kikke nærmere på mange forskjellige steder og hendelser: Bergen, Ålesund, Trondheim, Stokmarknes (som Urke er fra), Oslo, Rygge Air Show 2009, Cupfinalen 2008, Hovefestivalen 2008, Nick Cave og mye mer. Heftig.

Urke fikk lyden fra ABC Nyheter til sin fremstilling av ”Den rødgrønne triumfen“.

”Hva er detta for noe tøys a du”, sa Drillo da NRK overrasket ham med kake på 67-årsdagen. (”Og ikke noe sang. Noe respekt må man ha for gamle folk.”) Jeg er nok heller ikke så opptatt av jubileer, for at Bridgehill nylig ble 2 år passerte upåaktet. Grunnen til at jeg kom det i hu, var et bloggestreif der det gikk opp for meg at bloggehjemmet begynner å ligne et gamlehjem. Noen har gått bort, andre skranter, noen er bare oppe og går på gode dager. Enkelte lever doble liv, eller de forlater sitt gamle skinn for å gjenoppstå i nye gevanter. Så mange gode poster og fine blogger, så mange fortellinger. De vi fikk, og de vi aldri får lese.

2 år, 100 poster og 149 bilder. Ca 7 dager, altså ei uke i snitt mellom hver post. I korte perioder poster hver dag, den lengste pausen på 2 måneder. Akkurat slik det må være for meg. Skulle Bridgehill være i live våren 2011, vil sannsynligvis frekvensen være (enda) lavere.

Jeg har sjelden noe å formidle hvis det ikke er til eller med bilder. Det jeg ser og opplever ute gir livsglede og lyst. Slikt overskudd kan det bli bloggeposter av.

Mine ekskursjoner forlenges i et annet format. I forsøkene på å komponere noe med mening tenker jeg gjennom litt av hvert. Det har jeg godt av. Jeg innbiller meg at meg kommer nærmere innpå noen viktige spørsmål. En slik sporadisk, luftig og smal blogg kan jeg nok komme til å holde ut med en stund.

Bildet over ble tatt fra takvinduet på hytta (Kjerringøy) 30. august i fjor.

Menneskets tilværelse er bestemt av hva slags forhold det har til elementene rundt seg. Det er opp til mennesket selv hva slags relasjon det går inn i, eller hva slags respons det vil gi sine omgivelser. (Martin Buber.)

Første gang jeg ble tagget var utfordringen å fortelle om seg selv med bilder. Siden jeg er opptatt av bilder, ble fristelsen for stor. Dessuten var jeg ny i bloggeverden. Siden har jeg med ett unntak avstått. Også da var det bilder som fikk meg på gli.

Jeg er altså glad i bilder – opplever, tenker og husker i bilder. I filosofisk-psykologisk forstand er jeg ikke et bildemenneske. Et bildemenneske konstruerer seg selv ut fra forestillinger om hvordan han tror andre vil han skal være. Et vesensmenneske har derimot en sitt eget ”kjernestoff”, følger sin egen kurs og finner egne svar. (Igjen Buber.)

Min inngrodde uskikkelighet gjør at jeg ofte reagerer på sosial, kulturell, politisk og akademisk korrekthet. Jeg opponerer mot konformitet når den ikke tillater annerledeshet og fører til ensretting. Utydelige, arrogante, manipulatoriske, beregnende eller autoritære personer skygger jeg unna. Hvis ikke, kommer jeg i krangel med dem. Det gidder jeg vanligvis ikke. Jeg er nok særdeles vanskelig å dirigere.

Saltstraumen i stille prakt en høstdag i fjor. Langfredag i år var Saltstraumen stedet for dramatikk. Da straumen var sterkest på inngående, skulle en mann gå gjennom med en 15-fots fritidsbåt. Hans kamp med elementene – hvordan han unngikk å bli slukt, kan du lese om/se her.

Jeg ville ikke ha prøvd et slikt vågestykke. Mange andre strømmer får også være i fred for meg. Det at de fleste andre følger på kan være nok til at jeg holder meg unna. Jeg må ha åpenhet og armslag. Til å gjøre og ikke gjøre som jeg vil. Til å blogge eller bedrive noe annet. Til å gjøre mitt betalte arbeid en hustrig søndag for så å gå i fjellet en onsdag. Til å ferdes alene utenfor veier og tråkk. Til å bivåne naturens og værets skiftninger. Lys og farger mellom himmel, fjell og hav. Aldri to like solnedganger. Alle fire årstidene på én dag. Elementenes stadig foranderlige krumspring. Som akkompagnement eller kontrast til hvordan jeg kjenner på at jeg har det. Til å leve om natta. Til å undres over hva jeg holder på med. Er det her jeg vil være?

Dette bildet er fra Godøystraumen utenfor Bodø. Det skal illustrere de fire elementene i naturen: ild, jord, luft og vann.

Lindamac: Dette ble ei vidløftig forklaring på hvorfor jeg ikke er til å tøyle i bloggeverden heller. Den byr i hvert fall på minst seks uinteressante ”ting” om meg. Og da har jeg svart på din begrunnelse for å tagge meg.

Jeg har sjekket ”buketten” du har plassert meg i og er fornøyd med selskapet. Den første skriver sjarmerende om å liste seg utpå etter lang tid borte fra blogginga. Den andre er fraværende? Den tredje forteller morsomt avslørende om seg selv og blikkenslagere. Den fjerde viser seg å være en lærer som tilkjennegir en god lærers viktigste egenskaper: ydmykhet, ”kjærlighet” til og respekt for elevene, refleksjon over læring, faglig nysgjerrighet. I tillegg IKT-forstand. Da er hun ei dame for meg. Takk for bekjentskapene Lindamac.

En fellesnevner for gjengen, deg inklusive, kan være at vi i perioder ikke blogger så ofte, tar oss pauser. Nøkterne blogger uten ”stæsj” bekrefter kanskje også seks mer tilbakelente bloggere?

Begge bildene over er fra en tur 13. september i fjor.

I hverdagen og livet avløser de hverandre, ikke alltid forutsigbart som på en biltur. Fredag skal jeg kjøre gjennom 15 tuneller på den 300 km lange strekninga fra Bodø til Harstad. Den lengste er 4.453 meter (Kobbskaret tunell). 33 tuneller i Norge er lengre. Lærdalstunellen er Norges og verdens lengste veitunell (24.510 meter). Tunellen på Tømmerneset er porten til Hamsuns rike Hamarøy. Herfra kan man også kjøre vestover til Steigen. 8.062 meter i tunell (nr. 5 i Norge) må du vente før sagalandet der åpenbarer seg.

Etter uker med ”tunellarbeid” kommer det en post. Mine smale fokus har vært av det slag som mesteparten av tida på vanlige dager i vanlige uker krever. Av meg er det tilstedeværelse og praktisk innsats i hjemmet, det vil si hus og hytte. På jobb er det undervisning, kurs, veiledning og sensur. Jeg trives med det jeg gjør og er oftest fornøyd med det som kommer ut av innsatsen. Mine studenter dette året er de beste jeg har hatt. Kanskje har jeg stått på litt ekstra for dem? Når verandaen er ferdig, er det meste gjort på hytta. Og så ….

Av nevnte og andre grunner, også makelighet, har det til nå i år ikke blitt så mye av de mer luftige aktiviteter, blant annet friluftsliv og blogging. Dessuten er jeg litt sånn av og på. Når jeg er på noe, kan jeg bli i meste laget engasjert. Da får jeg tunellsyn og ser ikke så mye annet enn det akkurat da altoverskyggende sentrale.

”Tunellsyn oppstår dersom man arbeider lenge foran en skjerm uten å se bort fra den. Forårsakes av at øyet kun fokuserer på en avstand over lengre tid. Menneskets øye er “konstruert” for å veksle mellom å fokusere på lange avstander. Opplever man tunellsyn er det på tide å ta en lengre pause og la data være data for en stund.”
(Dette fant jeg her, med et matchende bilde til.)

Det ovenfor kunne være en grunn til å holde seg borte fra blogging i perioder, eller i hvert fall holde aktiviteten på et moderat nivå. At jeg gjør det første, skyldes ikke bevisste valg. Når jeg blogger, kan intensiteten være vanskelig å regulere. Det kommer først og fremst av at noen gir meg noe verdifullt.

Tunellsyn er jo også synonymt med trangsynthet. Det kan vi trenge medisin mot noen hver. De bloggene jeg bryr meg om å lese virker slik forfriskende på meg. Dine fortellinger og bilder gir meg perspektiver og korrektiver. Under åpen himmel renser sjela seg selv. Der oppløses mange av de trange og fortrengte tanker jeg måtte ha. It is ”A Question of Balance”.

Jeg liker tuneller. Det er så godt å komme ut av dem. Landskapet som møter meg hadde ikke vært så vakkert uten tunellen. Fordi jeg ser etter, ser jeg det så godt.

De to bildene over er fra Skjærtorsdag. Begge tatt på Keiservarden, det første mot Steigen og Kjerringøy, det andre mot Landegode.

Påskeaften i fjor var jeg på Skautuva. Bildet fra årets påskeaften er fra en haug bak hytta på Kjerringøy – med utsyn mot Steigen. 22. mars 2008 var det nok av snø i Bodømarka og toppene fristet. 11. april i år var det 16 plussgrader og snøfritt på Kjerringøy. Jeg nøt sola og ei bok om digital bildebehandling i hytteveggen.

Av og til opplever jeg sterke og gode møter med natur eller mennesker, med bilder, tekster eller musikk. Men det er oppgavene og utfordringene i hverdagen som får livet til å gå rundt. Enkelte dager eller perioder er tilværelsen for aktiv eller for nær til å blogge. Ofte er jeg ikke god til å se og lytte – eller føle på.

Rett som det er tenker jeg på mennesker jeg kjenner og bryr meg om, blant dem noen fine bloggere. Jeg får ikke lest og kommentert så mye i deres blogger som jeg gjerne skulle. Autentiske fortellinger gir meg mye mer enn ferdig tenkte tanker. Stadig vekk blir jeg betatt eller begeistret.

Fysisk aktivitet i naturen gir meg nødvendige endorfine tilførsler. Landskaper og opplevelser deler jeg gjerne. Av og til kommer det en post i bloggen min.

I går. Et stykke Norge i grønt, hvitt og blått. Fra hytta på Kjerringøy over Vestfjorden. Lofoten – så nært, så nært.

Slett ikke planlagt, men i over to måneder har jeg latt bloggen seile sin egen sjø. Jeg har krysset Mistfjorden flere ganger i uka. Gjøre og være er to verb som beskriver tilværelsen på Kjerringøy. Til stede. Tankene er enten praktiske eller unødvendige å formulere. Hytta er nesten ferdig. Alle bekvemmeligheter, men ikke Internett.

En blogg kan være et risikabelt prosjekt. Dele tanker og fabuleringer. Noe og noen å bli glad for og i. For meg i det siste enda vanskeligere å følge med og opp. I ettertenksomme stunder tenker jeg ofte på folk, noen som betyr noe for meg. Blant disse er flere bloggere som jeg med et bilde tatt fra hytta ønsker God Jul! Månen henger over Kråktindan i Steigen og speiler seg i Folda.

“Nå er det sent. Nå er det tidlig.
Se, månemannen bukker dypt og stilig.”

Hva gjør omgivelsene med oss? Hva gjør vi med omgivelsene? Hvilke praktstykker får vi øye på? Hvilke muligheter benyttes? Hva lykkes vi med? Hva blir vi fascinert av? Hvem får vi sansen for? Hvordan blir vi tatt imot?

Jeg befinner meg til vanlig i Bodø og omegn. Hvilke impulser fra mine nære omgivelser tar jeg åpent inn, hvilke forholder jeg meg ikke til, og hvilke påvirker meg uansett? Med alt annet enn nordnorske aner, har jeg ikke mine røtter her. Da jeg kom til Bodø som niåring, følte jeg meg hjemme fra første dag. Åpenhet i landskap og væremåte, frihet til å velge mellom det urbane og naturen, kort vei til alt jeg ønsker meg. Himmel, hav og fjell. Frisk luft og utsikt. Likevel er jeg ikke spesielt Bodø(-Glimt)-patriotisk. Hengivenheten min er knyttet til landskapene, også de kulturelle, til de muligheter de gir meg og andre, hva de måtte velge.

Jeg har en yngre kollega fra en by langt sør i Nordland. Han tilbringer like mange timer på kafé som jeg er ute i mark og fjell. Og så har han sin egen dialekt, med selvkonstruerte ord og spesiell fonetikk. Han var ikke fornøyd med talemålet han hadde med seg hjemmefra. Jeg håper han finner seg selv der han sitter på Kafka, En Kopp, Paviljongen, Da Carlo eller en av de andre 77 kaféene i Bodø.

Redskapene vi bruker fungerer som medierende artefakter. Slikt predikerer jeg i lærerutdanninga som sosiokulturell læringsteori. Det viktigste redskapet er språket. I bloggen formidles en multimodal tekst med digital teknologi.

Muntlig språk i noen titusen år, kileskrift i fem tusen år, det latinske alfabet i to tusen fem hundre år, tekst på papir allment tilgjengelig i fem hundre år. For noen tiår siden var det likevel bare et fåtall som var fortrolige med skriveredskaper. Mine besteforeldre var kloke og kunne skrive, men skrev lite. Hvor mange skriver seg klokere i dag?

Som mange ikke fikk og fortsatt ikke får tatt i bruk sitt skriftlige uttrykk, sliter de fleste (?) med å utvikle og utvide sitt uttrykks-, lærings- og handlingsrom med digitale verktøy. Mellom trivielle tjenester som nettbank og billettbestilling, og til å fremstille seg og noe av sitt multimedialt, er det mange dimensjoner, mye kompetanse og forhåpentligvis forstand. Som lærer har jeg erfart at elever og studenter med skrivevegring lager de fineste kreasjoner i video- eller html-format. Noe blir forløst når større deler av hjernen, estetikk og følelser blir involvert. Så er det kanskje enklere for mange å få ”sagt” sitt med bilder og design?

Det er bare tretten-fjorten år siden Internett ble praktisk funksjonelt. Med Web 2.0 ble tjenestene sosiale. Nå kan vi alle publisere det meste og møte de fleste. Jeg bruker fotografiapparatet til å mediere utsnitt fra mine landskaper. Noen er flinke til med ord å beskrive sine. Med bilder eller ordbilder får jeg gjennom blogging tilgang til andres verden og omgivelser. Jeg får oppleve natur og kultur og møter mennesker. Denne posten ble utløst av Odas kommentar til forrige post. Hun synes det er vanskelig å forestille seg at bildene mine er av noe jeg har rundt meg daglig. Minst like eksotisk og spennende, for meg, er hennes og dine fortellinger og visninger. Det bare du kan gjøre interessant, få til å angå og berøre meg.

I et spindelnett, barføtt i et hjørne i en magisk hage på hytta, i høstlys under stjernene, med alternativt ego, gjør jeg meg med norske briller virvlende tanker om alskens viktigheter og trivialiteter, i det jeg med ville vurderinger som en rabagast kjemper for tilværelsen, til ingen nytte, for hildringen var bare radio nowhere.
(Alle nevnt, ingen glemt i min bloggroll.)

De to bildene ble tatt på samme sted med sekunders mellomrom. Det første nordvestover, det andre sørvestover. Vi gikk ut i godvær, men var gjennomvåte før vi rakk tilbake til hytta. Fascinerende.

Tittelen på verdens mest berømte fotballsang beskriver svært godt det jeg kjente på da jeg i dag, etter noen ukers fravær fra blogging, stakk innom Bridgehill igjen. Der satt det to og ventet på meg – to blogginner jeg er svært glad for. You’ll Never Blogg Alone.

Jeg har ikke tenkt å avvikle bloggen, men i det siste har det gått med mye tid til å få hytta ferdig. Innflytting nærmer seg. Når dagene tilbringes på Kjerringøy, må kveldene brukes til sensurarbeid. Dette har ikke gitt åpning for bilder eller skrivelser i bloggen.

Ulike årstider, vekslende vær, ute eller inne, forskjellige gjøremål, teoretiske og praktiske aktiviteter, virkelige og virtuelle venner, lese blogger eller studenttekster, faglig eller skjønn litteratur, skrive fagplaner eller innlegg. Jeg er glad i mangfoldet og for variasjonene. Det passer også godt til min av-og-på-personlighet. Innimellom må jeg kutte ut, komme meg bort, gjøre noe annet, treffe andre for å bli så engasjert som jeg må være for å få til og trives med det jeg gjør. 

1. mai døde ett av mine forbilder. Hun ble bisatt i dag. 89 rike år, mange av dem i fjellet. Jeg møtte henne ved Nordre Bjøllåvatn da jeg var femten. Med Anna og hennes mann Trygve ble fjellet “hjemme” for meg. På ei hytte, i et telt, i ei snøhule, men helst under åpen himmel. Anna har fått den fineste rasteplassen langs E6 over Saltfjellet oppkalt etter seg. Alle hyttene til Bodø og Omegn Turistforening bortsett fra ei har navn etter hvor de står. Den siste heter Trygvebu. På bordet ved siden av meg ligger fire nylagede skilt. På dem står det Storengstua, Evenesdal, Graddis, Argaladhytta. Kortere eller lengre dagsetapper fra Trygvebu. Til høsten skal jeg igjen gå i fotefarene til Anna og Trygve. Når jeg får det til, skal jeg skrive mer om dem. They’ll Never Walk Alone.

En nabo har ei lita gneldrebikkje. Uvisst av hvilke grunner har den av og til svært mye å meddele. Ørene mine reagerer på lyden, men bevisstheten opptar seg ikke med den.

Jeg registrerer at det for tiden er en del glam i bloggeland. Litt av dette har jeg indirekte fått med meg når jeg er innom noen av de få bloggene jeg frekventer. Noen ”bjeffer” fælt, og noen er veldig opptatte av hvem som er tøffest. Akkurat som hunder. Og så lukter de på hverandre, i begge ender. Hunder selvfølgelig, og noen (mange?) bloggere.

Hunder styres antakelig i noe større grad av instinkter enn mennesker. Vesentlig for dem er å finne ut hvem som er over, under og eventuelt på like fot. Kjønn og alder er viktig, ikke rase eller størrelse. Inni sitt eget hode kan en liten ulldott av en puddel føle seg like stor og tøff som en rottveiler. Slik har alle sin egen målestokk.

Et menneske er ikke bare et menneske, heller ikke for hunder. Vi tobeinte blir av våre firbeinte venner sorterte i tre kategorier: de interessante, de uinteressante og de skumle. Hunder lukter vennlighet, usikkerhet og aggresjon. Et tilsynelatende usynlig kroppsspråk avslører alt.

Hvorfor Dina oppfatter noen som skumle, har jeg etter hvert funnet ut av. Først og fremst er det de som etter hennes oppfatning ”blåser seg opp” og/eller stirrer truende. At dette også omfatter alle som går ”rart”, enten det er stavgjengere eller en slagrammet mann, kan være litt slitsomt. Etter å ha vært nødt til å studere menneskers ganglag særdeles nøye de siste årene, for å være forberedt på Dinas reaksjoner, har jeg kommer til at overraskende få går naturlig pent. Det må komme av at mange går for lite i kupert terreng. Balansen og rytmen er borte, det spenstige steget er erstattet av subbende forflytning. Skummelt.

Etter at jeg igjen har vært på ville veier, tilbake til de uinteressante. Det er de som er seg selv nok. De interessante er de som har noe å tilby, helst en godbit, men ellers hva som helst av leken oppmerksomhet.

Når jeg treffer fremmede mennesker i marka, er ikke to møter like. Inndelingen interessante og uinteressante kan anvendes også her, med flest av de første. Et nikk, et smil, ett ord eller en lang passiar. Vedkommende ”synger” i meg og med meg lenge.

Et bilde eller ei fortelling som ingen andre enn du kunne ha fremstilt, ei dør til andres verden slik at jeg kan bli litt klokere på min, er det beste med blogger og bloggere. De som har noe å by på, de som byr på seg selv, de blir jeg glad for å møte og lese.

Litt Schopenhauersk filosofi til en dyrisk avslutning:
Dyrene er prisgitt øyeblikket, mens mennesket har underkastet seg begreper og refleksjoner, frigjort fra nuet. I bevisstheten erstattes det umiddelbare og intuitive med abstraksjoner, noe som gir både makt og smerte. Rivningene mellom disse to naturer er menneskets misere. Hvis verden som vilje og forestilling har et mål, så er det å finne veien å gå for å overvinne menneskets dyriske natur, seksualdriften og viljen til liv.

Det morsomme her er at Schopenhauer lot seg regjere av sin hund. Også jeg sliter med å få Dina til å være dyr når det betyr at jeg må tenke og handle som et dyr. For øvrig trener jeg også ellers mye på å leve mer som dyr, umiddelbart og intuitivt i nuet.

Schopenhauers læremester, Immanuel Kant, er kanskje mest kjent for å ha gjort oss oppmerksomme på at sansene våre bedrar oss, at det vi oppfatter av verden aldri kan gi sikker viten om den. Kanskje dette var den egentlige grunnen til denne skrivelse: Verken mennesker eller hunder eller blogger er bare de eller det de gir seg ut for å være, eller det vi tror de er. Det påkaller ikke minst ydmykhet overfor andre og annerledeshet.

Tittelen er fra ei bok av Anders Johansen. Hans skriveerfaringer bruker jeg av og til som trøst når jeg selv skal skrive. Og noen ganger for å få mine studenter til å skjerpe skrivinga si. Når en som skriver så godt forteller om hvordan han sliter med sitt uttrykk, blir det troverdig.

Altså tråden. Er den der? Hvilken tråd? Hvor ble den av?

Først et par trivielle eksempler:
Jeg har en kollega som mener å vite at jeg er interessert i biler. Han innleder så godt som alle verbale møter med ett eller annet om min eller hans bil. Til hans konklusjoner er det ikke mye å si. Bilen hans er tysk med et ”siktemiddel” fremst på panseret.

Der jeg nå jobber er det ingen som alltid skal fortelle meg hvor fantastisk ”hans” fotballag er, mye bedre enn de andre møkkalagene som vitterlig ligger foran på tabellen. På alle mine tidligere arbeidsplasser har det vært slike.

Med flere hundre av dem, er det uunngåelig at de fleste samtaler jeg vikles inn i er med kollegaer. Her er det fire nokså vanlige utviklingsforløp: akademisk, egoistisk, mellommenneskelig eller meningsløst.

Den akademiske diskurs har i hovedsak to varianter:
En der den akademiske streber prøver å overbevise, i hvert fall seg selv, om sin egen faglige fortreffelighet, ikke sjelden ved å dupere andre.
Motsatsen er når vi fruktbart og gjerne gjensidig oppdaterer hverandre, i samme eller hverandres fag.

Den alminnelige samtale mellom to med noe kjennskap til hverandre, har ofte samme trekk. I det ene tilfellet snakker den ene bare om seg og sitt, i det andre er begge interesserte i hverandre og hverandres verden.

Så er det en del kollegaer som har fått det for seg at min datakompetanse er til fri benyttelse, enten de på jobb skal ha åpnet et vanskelig vedlegg eller reparert/oppgradert sin private pc. Jeg spør jo ikke sløydlæreren om å montere kjøkkeninnredning hjemme hos meg eller sanglæreren om å synge for min mor.
Selvfølgelig skal man velvillig hjelpe en kollega eller venn når man kan og blir spurt. Det skjer vanligvis med glede første, andre og kanskje tredje gangen. Men så…
Når jeg slik blir gjort til et nytteobjekt av den andre, dør samtalen som sam-tale og relasjonen blir skeiv.

Heldigvis har jeg også rundt meg gode, profesjonelle mennesker. Det mest fremtredende ved deres tilnærming er at de vil meg vel, de vil oss vel, de ønsker det beste for den saken vi opptar oss med. I disse samtalene er det aldri noe problem å finne eller holde tråden. Snarere spinnes trådene til en kreativ vev av innfall og muligheter. Ut av slike samtaler kommer jeg faglig og menneskelig styrket.

Også i miljøer der kunnskap søkes og formidles, er det mye tørr- og tøvprat, bevisst og ubevisst, langt utover det innledende snikksnakk som av og til kan være nødvendig. Vi surrer rundt hverandre med forskjellige prosjekter og agendaer. Har vi noe av interesse for hverandre, å prate om? Ikke alltid. Hvis det ytres noe, kan det bli god dag mann økseskaft. Hvor mye skal jeg anstrenge meg for å prøve å tyne frem et fornuftig samtaleemne? Mindre og mindre, mer og mer sjelden. Det er mer interessant, av og til morsomt, å observere hvor meningsløs trådløs en ”akademisk samtale” kan bli.

Selv om langt de fleste ord jeg hører og utsetter andre for ytres i auditorier og på datalaber, er samtaler som oppstår i det fri, enten det fri er naturen eller sosial løssluppenhet, mye mer varierte. Noen av dem som foregår i friluft, har jeg skrevet innlegg om før. I enkelte av dem har den røde dama vært gjennomgangsfigur.

Fra det sosiale konglomerat tar jeg med tre arenaer: baren, drosjen og familieselskapene. De to siste var/er jeg mest fortrolige med.

I mine vante omgivelser sitter jeg sjelden på høye krakker, men ute på reise kan det hende. Der treffer jeg innimellom noen som skal fortelle meg hvordan det meste egentlig forholder seg. Det kan jo være fascinerende en stund, og med trevler av mening i en god fremførelse, kan underholdningsverdien være stor.

I studietiden kjørte jeg drosje for å spe på økonomien. Som drosjesjåfør skal man være profesjonelt høflig og vennlig. Det var oftest ikke noe problem, men når det røynet på kunne det holde hardt. Mellom setene gikk det mange normale og noen rare samtaler og ikkesamtaler. Oftest ble det ikke sagt så mye ut over angivelse av adresse og pris.
Men, i kontakt med alle slags skjebner, kunne det å være handyman, sosialarbeider eller sjelesørger bli en del av jobben. Rett som det er kan jeg lese i lokalavisen om mennesker som er glade for den ekstra service de fikk av en drosjesjåfør.
En sjelden gang (heldigvis for økonomien) kom det inn i bilen mennesker der samtalen utviklet seg til spennende møter som ikke tok slutt ved bestemmelsesstedet. Totalt fremmed i det hun eller han kom inn i bilen. Fortrolige eller forpliktende engasjerte før turen var slutt. Hva slags tråder var vi borti?

I familieselskaper, med en kakofoni av stemmer, kan det være særdeles vanskelig å holde tråden. Hvis det hadde vært mulig å ta opp alt som ble sagt, er jeg likevel sikker på at det hele ville henge godt sammen, som alle de brokete tøybitene vevd inn i ei fillerye.

Her er det kanskje nødvendig å skyte inn at denne smule uryddighet gjelder for min familie, og generelt, for alt jeg skriver, gjelder at jeg bare kan ha formeninger om egne erfaringer.

Til slutt ei fortelling for å beskrive variasjonsbredden i menneskelig kommunikasjon. En gang for noen år siden, på en fellestur i turistforenings regi, traff jeg ei dame. Det var på en vintertur i norsk-svenske grensefjell med utgangspunkt i Sulitjelma. Vi møttes på ei hytte, og skulle i løpet av tre dager prøve å få med oss mest mulig av det nasjonalparkene Junkerdal og Padjelanta har å by på. Dama hadde jeg aldri sett før, men turlederen var en kjenning fra tidligere turer. Han kjente tydeligvis også dama svært godt, for de hadde en meget spesiell tone seg imellom. Ikke uvennlig, men meget skarp. Det var som om de kastet kniver på hverandre. Hvert eneste utsagn ble vridd på og returnert med ironisk snert. På nordnorsk kalles det å rive kjeft. De var like gode og ingen av dem kom til skade. Ikke vi andre heller, da vi skjønte at det var slik de to pleide å samtale.

En blanding av tilfeldigheter og interesse for ei dame hvis make jeg aldri hadde møtt, gjorde at hun og jeg etter hvert fikk i gang vår samtale. Den var helt normal og handlet sikkert om mye forskjellig, fra naturopplevelser til livet i sin alminnelighet. Vi ble enige om å gjøre flere turer sammen.

På en av våre mange turer var Solvågtind målet. Det var en tidlig søndag i august med et fantastisk vær. Derfor kunne vi nyte utsikten fra toppen sammen med et tjuetalls andre turglade: Saltfjellet fra svenskegrensa til Helgelandskysten, hele Saltdalen med Rognan nederst. Videre Saltenfjorden forbi Bodø og helt til Lofoten. Fem timer opp, fire, men for knær og lår tyngre timer ned, fikk de andre til å returnere nokså raskt. Vi to satt igjen i ettermiddagssola og hadde all verdens tid.
Halvveis oppunder toppen ligger ei lita tjønn med lyng- og blomstermark rundt. Der gjorde vi på nedoverturen en rast og sovnet like godt begge to. Da vi våknet, var det kveld. Siden det nordpå jo ikke blir mørkt om sommeren, var ikke det noe problem. Vi gikk der og smilte og hadde hatt en fenomenal dag å tenke tilbake på.

Så til poenget i denne historie i fortellinga om samtalen. Jeg har aldri tilbrakt så mye tid sammen med noen og opplevd at så lite har blitt sagt. Det var ikke nødvendig. Ordene ville kanskje bare ha ødelagt.
Før vi sovnet der oppe ved tjønna, kom det fra min venninne syv ord. Vi lå der på ryggen og så opp på blå himmel omkranset av Saltfjellets mektigste topper. Nesen tok inn fra floraen rundt oss, og trommehinnene vibrerte innimellom av de få lydene som forsterker stillheten i fjellet. Jeg har skrevet og skrevet om de syv ordene mange ganger og nå gitt opp. Det hun sa så vidunderlig godt på nordnorsk dialekt, som uttrykk for den salighet hun følte, ser bare dumt ut på skjermen.

Samme menneske. Denne med én samtalepartner skarptskytende mitraljøse kunne en annen oppleve som velsignet kommunikativ uten ord. Sissel var min fjellturkamerat i fem år. Når vi nå en sjelden gang tilfeldigvis møtes, er det som om vi var sammen og på tur helga før.

Det er godt å være i fjellet. Det er også spennende å manøvrere i utfordrende menneskelige landskaper. På turer i naturen blir jeg aldri skuffet. I møte med artsfrender kan ”utbyttet” bli nokså forskjellig, fra fantastisk til svært skuffende.
Samtalen må ha et ”rom” den kan utfolde seg i, der man kan bli berørt og kanskje berøre. Av og til skjer det helt av seg selv, andre ganger må rommet beredes, i noen tilfeller er rommet låst og nøkkelen borte.

I den store sammenhengen er det så viselig innrettet at vi i omgang med andre heldigvis ikke må snakke så mye og inderlig med så mange, men forhåpentligvis med mange nok til at vi får de tilbakemeldinger, korreksjoner og oppmuntringer som vi trenger og har godt av.

Den for meg kanskje største positive overraskelsen med blogginga, er nettopp mulighetene til å føre gode samtaler. En samtale krever vanligvis minst to deltakere.
En tekst, bloggpost, fortelling eller poesi, blir for leseren god nettopp når han “samtaler” med den, den møter hans erfaringer og tanker, og den byr på nye vendinger i språk og meninger, i vinklinger og anskuelser. Og så bildene som trer frem av beskrivelsene eller fremstilles direkte med trefargers piksler: ekte, unike, forunderlige – til å fryde seg over.

Derfor et riktig godt, uttrykksfullt år til de som i sin blogger har gitt meg slike opplevelser, beskrivelser og bilder. Mange av dere har jeg i 2007 ”samtalt” mye med, oftest uten å kommentere. Det har gitt stor glede og vært berikende.

I stedet for fyrverkeri et naturens fargespill med rypebær og krekling, lav og granitt som hovedingredienser.