Slik …

eller slik?

“Mitt” Rønvikfjell skal bli et nasjonalt ikon. Arctic Edge heter konseptet. Hotell på 20 etasjer, konferansesenter, senter for helse og rehabilitering, amfi, fotballbaner med mye mer. Hele området vil være åpent for allmennheten. Stiene skal gå som før, under hotellet. Det skal stå på søyler. Turgåere kan også nye utsikten fra taket av restaurant- og konferansedelen. Betongbåndet med slissen av lys vil være synlig fra byen. Jeg bor slik til at jeg vil se rett bort på ikonet. Det vil ikke ta utsikt eller lys. Flott eller?

Det øverste blidet er mitt eget, det andre har jeg “lånt” av Avisa Nordland. Der kan du lese mer om og se mer til Arctic Edge.

Som utemenneske og skientusiast har jeg opplevd denne vinteren som sørgelig. Den varmeste vinteren i Nord-Norge siden målingene startet i 1866, kunne Jon Gelius i dag meddele som introduksjon til værmeldinga. 5,1 grader over gjennomsnittet. Det er mye det. Ikke rart skiføret har vært miserabelt. Det får så være.

I dag leste jeg i lokalavisen at en snill vinter har sikret fjellrevvalpene. Forskerne er sikre på at åtte av de ni som ble født på Saltfjellet i fjor sommer lever i beste velgående.

I 2005 kom fire kull til verden. Sammenbrudd i smågnagerbestanden gjorde at ingen overlevde. I 2006 ble ingen ynglinger registrert. Til nå har altså nesten alle fra den fine sommeren 2007 klart seg.

Fjellreven er Norges mest utsatte pattedyr. Fiender i dyreverden er den langt større rødreven og jerven. Den første fortrenger, den andre spiser fjellreven.

Mennesker er underlige dyr. Noen av dem driver et nasjonalt prosjekt for avl og utsetting av fjellrev. Andre dundrer lavt over revehiene med F16 slik at revemor skremmes til å flytte ungene ut av hiet. Resultat: Alle valpene dør.
Flystasjonen i Bodø har fått beskjed om å holde flyene sine unna enkelte områder i yngletida. Jeg tviler på at de klarer å overholde noe så enkelt, men viktig.

Fjellreven er for øvrig livsvarig trofast mot sin make.

Den lille hvite eller blå reven har sitt eget nettsted: http://www.fjellrev.no/. Bildet har jeg “lånt” der.

Overskrifta er også tittelen på en gammel, men meget morsom film om hvor gale folk kan bli etter penger. Originaltittelen på bildet.
Kan det bli galere enn dette som er å lese på NRK tekst-tv i dag:

Hvert år blir det ulovlig overført ti ganger så mye fra fattige land som det de får i internasjonal bistand. Spesialrådgiver Eva Joly i Norad sier Norge må opprette et eget lovutvalg som ser på hvem som drar fordel av skatteparadiser og hvitvasking av penger. De siste tiårene har 30.000 milliarder kroner blitt overført ulovlig fra fattige land. Det tilsvarer flere enn 40 norske statsbudsjett. Pengene havner i skatteparadiser og hemmelige kontoer.

Fra tid til annen har jeg lurt på om jeg noen gang skulle få et hint fra oven, om at det var noen der, og om hva det eventuelt ville innebære for meg. Så har jeg spekulert på at om det kom ei slik melding, så var det jo ikke sikkert jeg oppfattet at meldinga var meldinga. Det er jo ikke så godt å vite hva slags trådløs kommunikasjon de bruker der oppe. Og enda verre: Hvis det nå kom noe derfra, som sikkert ville være nokså diffust, kunne jeg jo komme til å misforstå. Ville jeg bli geleidet til høyre eller til venstre, opp eller ned, til himmel eller helvete. Det har jo mye å si for mye, blant annet for hvilke klær jeg skal ta med.
I går fikk jeg mitt omen – og det var heldigvis ikke til å ta feil av.

På vei hjem fra jobb nærmer jeg meg første lyskryss nedenfor høgskolen. Rødt lys. Det er to kjørefelt for oss som skal mot byen. Jeg kommer som tredje bil. Til høyre står en diger, svart lastebil, lastet med grus til over taket. (Det er regler for lastevekt, dette var altfor mye, men så hadde han kanskje dispensasjon, for det skulle vise seg at han var ute i et helt spesielt oppdrag.) Bilen til venstre var en gammel, blå Opel Kadett som ikke sto helt fremme ved stopplinja, men med sin front ved lastebilens bakhjul. Påfallende defensiv, jeg skulle ha ant uråd, men jeg stilte meg likevel bak den blå (legg merke til fargen – blå for himmel, blå for … – et hint til meg selvfølgelig). Før vi får grønt lys, fylles det på med flere biler, ti-elleve bak meg, kanskje dobbelt så mange bak lastebilen. Så grønt. Han store, svarte rykker seg løs, og dusjer den nærmeste bilen med fint sandstøv (neste varsel). Den nybestøvede tar også av, og de andre bilene bak ham følger på.

Med den lille blå skjer det ingenting. Den bare står der. Etter at halvparten av bilene til høyre har passert, begynner den lille å bevege seg fremover, så sakte at jeg hadde klart meg med apostlenes hester. Jeg lusker etter, og like bedagelig forsetter det. Når alle bilene i høyre kjørefelt har passert, smetter én og én av de bak meg over og passerer de også. Til slutt er det min tur. Jeg glir opp på siden av underet, og snur meg mot venstre for å se hvem det er som har så inni … forbaska god tid. Det kunne jo være øvelseskjøring, og da hadde alt vært tilgitt (selv om bilen ikke var merket med L), men der sitter det ei lita, gammel dame, i sort og hvitt – ei nonne på vei inn i evigheten. Med setet helt fremme, tennene og begge hendene på rattet, panna helt i frontruta. Hun satt slik at gasspedalen umulig kunne betjenes av foten. Kanskje med kneet, men jeg tror nok at den hellige ånd var til stede med sin påvirkning, for jeg så ingen andre i bilen. Og så hadde hun jo all tid.
Med andre ord: Å følge nonna til perleporten var ingen fristende opsjon for meg. Jeg ville forgå lenge før jeg kom frem.

Jeg ga gass, og diesel-hestene brakte min doning opp i normal hastighet. Hvor jeg skulle, var bestemt på forhånd. Det var til min rørleggerforretning for å reklamere på et håndklestativ som forrige dagen sa takk for seg med bulder og brak. Jeg skjønte ennå ikke at dette egentlig var et forvarsel.

Etter et par lyskryss hadde jeg tatt igjen den store svarte. Neste gang vi fikk grønt, lå jeg rett bak ham. Nå var det bare ett kjørefelt i vår retning. Lastebilen akselererte, og som han ga på. Da han passerte 70 km i timen, begynte lasta å forlate lasteplanet og bevege seg mot meg og bilen min som en annet gespenst. Først en støvsky, så en sandstorm, og til sist en skur av stein – Armageddon.
”Han Tykje”, sa jeg. Det er det vi her nord kaller han som er sjefen der nede. ”The Road to Hell”. Det var da jeg skjønte at det var han Tykje sin utsending jeg lå bak. Nå skulle bilen sandblåses for mine synder eller gode gjerninger (hva vet jeg). Selv om den er kvartsgrå. Eneste måte å unnslippe ragnarokket på, var å bremse opp og kjøre som ei nonne. Kanskje han da ikke ville vite av meg. Men, neida. Enten sto nonna i ledtog med han Tykje (kanskje for en ny bil), eller så var nonna ikke nonne, men bare en Liten-Tykje utkledd som. Hun (eller han?) hadde jo ført meg rett i fella.

I neste lyskryss skulle jeg heldigvis svinge av til venstre og bli frelst, trodde jeg. Men han svarte f… visste selvfølgelig min destinasjon. Han hadde full kontroll på meg. Nå kjørte han pent og pyntelig. Bare følg etter meg, signaliserte han. Først svingte han til venstre dit jeg skulle. Så til høyre og til høyre igjen – akkurat til min endestasjon. Klarere kan det ikke markeres. Han Gammel-Erik har trukket opp veien for meg. Jeg vet hvor jeg havner.

Ljåen han brukte må være av det elektroniske slaget. Det er djevelsk med elektronikk i bilen min, og sikkert en frekvens til fortapte sjeler.

Det var i grunnen greit å få beskjed. Så er det klart. Og ikke så farlig, for jeg er slik at jeg tror det kan være mer mellom himmel og jord enn de som tror tror. Bare hvis jeg hadde trodd på det mange tror, hadde jeg ligget tynt an. Men jeg har intet imot å forenes med moder jord når min tid er omme. Hva angår temperatur og påkleding, har jeg ingen bekymringer. Bare jeg får kjøre mest mulig i fred i mellomtiden, i skikkelig bil, på skikkelig vis.

Hva angår siste reis: Kan det synges vakrere om den enn Vamp med Tir’Na Noir?
Mer om mitt forhold til bil her.
Med reklamasjonen gikk det greit, jeg fikk nytt stativ. De skjønte nok at æ har allmektige ”vænna”.

I dag fikk jeg et fotskrevet brev fra ei som heter Lena. Hun har skrevet til meg før. Jeg leser alltid det hun skriver, det synes jeg jeg må. Men så blir jeg litt betuttet. Hun oppfordrer meg å skrive til mine venner, på kortene hun har sendt meg. Det blir vanskelig. På reisefot sender jeg riktignok prospektkort til folk jeg tror setter pris på det. Men bortsett fra det, går alle hilsener, med og uten bilder, digitalt.
Så får jeg heller glede meg over bildene hun og hennes venner har malt. Seks bilder, alle landskap eller noe fra naturen. Lene har malt margeritter, hvite og gule. I tillegg liker jeg et bilde av tre seilbåter og et annet med en hund i en hage. Hunden er en terrier, altså et søskenbarn til min schnauzer.
De 96 kronene hun ber om, skal hun i hvert fall få. I alle år har jeg sendt penger til Munn- og Fotmalende Kunstneres Forlag, for kalender, julekort, sommerkort og kanskje mer?

Etter at jeg hadde skrevet ferdig mesteparten av det over, skjedde det noe dramatisk. Et søk for å finne ut mer om disse kreative menneskene, viste meg en helt annen kreativitet. Se bare her fra Aftenposten.

Jeg må vel tro det jeg leser? Nå gidder jeg ikke skrive om det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om og undre meg over: Hvorfor disse malerne er så opptatte av naturens palett, hvordan de uten armer klarer noe jeg ikke får til med, om at mange synes å vokse som mennesker når de rammes av sykdom eller ulykke, om at det finnes mange prestasjoner og personer vi ikke ser, selv om vi ser dem.

Det verste av alt er at Lene, Tone og alle de andre er der, hjemme hos seg selv, og strever med sitt. Det er ikke de som bruker professor Dr. Dr. Herbert Batliner (to doktorgrader?). Det er han som bruker dem. Når skal vi få et samfunn der det ikke lenger er marked for slike lurendreiere?

Utgangspunktet for denne teksten var en grunntone jeg fikk hos Miriam. At den ble til noe helt annet er ikke hennes skyld.
I avdelingen for donasjoner også en til Linda som kjemper for tilværelsen. Nesten helt tilfeldig fant jeg hos henne igjen en tekst jeg har tenkt på de siste dagene, Benny Borgs ”Den store dagen”. Her.