Mørketid vil si at sola er under horisonten hele døgnet. Skillet mellom mørketid/ikke mørketid går i teorien ved polarsirkelen, men lyset brytes i atmosfæren slik at sola kommer høyere på himmelen. Derfor flyttes mørketidsgrensa nordover og midnattsola kan beskues langt sør for polarsirkelen. Når sola står lavt på himmelen, kan landskap eller bygninger skygge for. Hvor mye vi får se til sola på denne tida, er altså avhengig av hvor i geografien vi befinner oss. Røst og Bodø ligger på samme breddegrad. På Røst ser de sola hele året. I Bodø er vi ca. 40 dager i året uten sol, men ser bak vakre fjell et himmelsk lys.

Jeg er glad for dagene uten sol. Da er det lettere å få øye på alle fargene i lyset. I fravær av noe trer annet frem. Det påvirker både det jeg ser og hva jeg tenker. Jeg får hjelp til å sette pris på og ikke ta for gitt. Vi tenner lys i staker og på juletrær. Rolige og lystige dager frembringer takknemlighet og glede. Tilværelsens “uutgrunnelig hemmelighet” kommer nærmere. 

Er vi heldige med været, kan vi fra Junkerfjellet se sola igjen 8. januar. Fra Rønvikfjellet er den synlig 9. januar, og 10. januar skinner den på rådhuset nede i byen. 

Datoene over gjelder som det meste annet bare inntil videre. Linda Eide ”avslørte” i ”Norsk Attraksjon” ”sanninga om polarsirkelen”. I 1917 gikk sirkelen der Polarsirkelsenteret på Saltfjellet nå ligger. Fra Brønnøysund i sør til Moskenesøy i nord har den flyttet seg 14,2 meter nordover for hvert år. Om vel tusen år vil Bodø ligge sør for polarsirkelen. Jeg håper de som lever i neste millennium har en frisk, vakker klode. Måtte alle de som lever nå og frem til da få sjansen til å glede seg over livet og naturen. 

God jul!

4. oktober var det så mye snø på Kvarven at vi ikke kom oss til topps. Jeg skrev da at jeg skulle tilbake ved første anledning. Tre uker seinere hadde mildvær og sol gjort turen svært bekvem. Lørdag 24. oktober var en god dag.

Ved første stopp på Hestmoen traff vi fire svenske ungdommer på tur ned. To av dem jobber som sykepleiere ved en helseinstitusjon i Bodø, de to andre var venner fra Sorsele på besøk. Vi har kjørt utallige ganger gjennom Sorsele på vår ekspedisjoner sørover i Skandinavia eller Europa. Det var altså nesten kjenninger vi traff på. Slik virket det også på samtale og samvær. Det viste seg at de bare hadde én dag på seg til å gjøre naturen i Salten. De hadde valgt seg ut Kjerringøy og Saltstraumen. Vel ankommet Kjerringøy hadde de spurt en mann de traff på veien om merkede turløyper. Mannen anviste den ene av to på halvøya – den opp mot Kvarven. De parkerte og tok fatt på bakkene. Oppe ved Hestmoen er det fortsatt et stykke igjen til tregrensen, og de hadde lurt på hvor lenge til de måtte gå før de fikk skikkelig oversikt og utsikt. For langt og lenge var konklusjonen og grunnen til at de hadde snudd. De skulle jo ha med seg Saltstraumen også før det ble mørkt.

Da de møtte oss, fikk vi overtalt dem til å bli med oss opp til Kvarvtjønna. Der fikk de det de kom for: En himmelsk utsikt over Kjerringøy og øyer så langt du kan se vestover. Det inkluderer Lofoten. Østover så de fjell i fjell nesten hjem. Da vi gikk videre mot toppen, ble svenskene igjen ved Kvarvtjønna. Vi så dem lenge der nede ved det blå vannet etter hvert som vi kom høyere opp i fjellet. Rakk de solnedgangen i Saltstraumen? I tillegg til å gå ned måtte de kjøre og ferje i et par timer.

Etter en matpause spaserte vi opp på toppen. Vi hadde ikke vært der lenge før vi fikk besøk. Hyttenaboen hadde heller ikke klart å motstå fristelsen. Etter å ha kjørt gubben til havna, hadde hun vært innom Sirilund og kjøpt seg boller og drikke. ICA-posen ble litt for fremtredende på mange av bildene.

Hyttenabo Solveig sammen med oss på toppen. 

Hyttenabo John på havet – i den lille båten til venstre. Karlsøyvær i bakgrunnen.

Etter noen få minutter og noen flere bilder dukket det opp en kjent hund. Ingen overraskelse da to damer kom over kanten mot oss. Jeg treffer de to rett som det er, enten på tur som nå, eller i profesjonell sammenheng.

Vi var altså seks (med Dina) som skrev oss inn i boka denne dagen. Sist noen hadde signert var 15. september, for nesten seks uker siden. Det skyldes nok ikke slappe turfolk, men et utrolig vått og trist høstvær.

Så ikke denne dagen. Den kunne ikke ha vært bedre. Vi angret på at vi ikke hadde prøvd å få våre svenske venner med til topps. Uansett hva de fikk se og oppleve i Saltstraumen ville det ikke kunne måle seg med en slik fantastisk dag i fjellet.  

Sørover mot Fjærvatnet, Fjære og Fjærkjerringa. Landegode bakerst.

Nedover mot Kvarvtjønna og Kjerringøy.

Mot Alsos og Os, Karlsøyvær og Steigen.

Mer om Kvarven sist i min forrige post om fjellet.

“Børvasstindan er navnet på fjellmassivet med tinderekkene Åselitindan og Falkflågtindan sør for Saltstraumen i Bodø kommune. Blant Børvasstindan er Børtind (1046 moh) og Per Karlsatind (1036 moh), som er populære turmål i området.”  Sett fra en haug like ved der jeg bor så de slik ut tirsdag 6. oktober.

Etter uker med gråvær og blåst, regn og sludd, fikk vi nylig fire dager med høy himmel. Det ga anledning til å oppsøke noen av fjellene i min nærhet, enten fysisk (Kvarven og Vakker innramming) eller med teleobjektiv.

En nærmere kikk på Børtind, den nordligste av Åselitindan. Bak Børtind Høyde 1111 og Store Åselitind (1177).

Per Karlsatind er den nordligste av Falkflågtindan. Ei fin sommernatt får du nok selskap på toppen. Til venstre for Per Karlsa Breitind.

Mellom Børvasstindan Bodøs høyeste punkt, Lurfjelltind (1284 moh).

Den innledende teksten i anførsel er fra Wikipedia.

Der er alle toppene angitt fra venstre mot høyre (A til M).

Denne posten begynner der den forrige sluttet, med et lengselsfullt blikk opp mot Kvarven. I dag søndag (altså i forgårs) var det tid for et besøk. Hvis ikke snøen skulle gjøre det for strevsomt. Dina og jeg la i vei i elleve-tida.

En time seinere var vi på Hestmoen. Like bortenfor benken og bordet er det ei lita sirkelrund glenne i småbjørkeskogen, på størrelse med et stort telt. Den vokser ikke til. Sagnet sier at samene i tidligere tider hadde rasteplass der, og derfor holder skogen seg unna. Vi hadde en liten pause på våre dagers innretninger. Så tok vi fatt på neste etappe opp til Kvarvtjønna.

Utsikt mot bygdene Alsos, Os og Strandå.

Utsikt mot “tettstedet” Kjerringøy med gård, kirke, handelssted, galleri, båtbyggeri, butikk, ysteri & bakeri, kaféer, hotell og brygge. Der nede gikk jeg tur i går. På åsen hitenfor kan jeg zoome inn et kjent hyttetak.

På begge bildene over vises Lofot-øyene i bakgrunnen. På det første de innerste øyene. På det andre de ytterste med Værøy.

Utsikt mot bygda Fjære med Fjærvatnet og Sørvatnet. Nå har jeg vist frem de fineste jordbruksbygdene på Kjerringøy. Vi kom ikke så høyt at vi kunne se ned mot Nevelsfjorden og gårdene i Fjærlia, på Ryet og Tverrbakk, i Storlia og Hestvika, på Øyjorda. Tar jeg med Eidet bak Eidetinden, Vikan og Misten er de fleste bøndene indirekte nevnt.

Det begynner å bli mye snø. Dina liker seg ikke helt. Hun krymper seg og har ikke det vanlige, livlige blikket. Jeg må innimellom dra henne etter meg, nesten som en pulk.

Oppe ved Kvarvtjønna. Steigtind i det fjerne til venstre. Om en tur dit i posten Steigtind versus Skautuva.

Tjønna er dekket med sørpe-is. Ikke trygt å gå utpå, men fine, dempede reflekser.

Der oppe lokker toppen på Kvarven. Normalt en god halvtime herfra opp, i dag vil det ta lengre tid. Det er bare det at Dina slett ikke er lysten på mer baksing i snøen. Snøklumpene henger tunge og våte fra bein og buk. Når jeg river dem bort, slikker hun hånda mi. Hun fryser nok. Kanskje én time opp til toppen i mer og mer snø. Minst to timer ned igjen.

Det vil jeg ikke utsette henne for. Puddinger i puddersnø er vi. Vi snur. Dina sitt kroppsspråk endrer seg totalt. Tilbake er den glade, spretne lett ustyrlige. Nå springer hun først. Vi skal hjem.

Så nær (riktignok med zoom), men ikke nærmere denne gangen. Men jeg kommer tilbake ved første anledning. Jeg kan leve lenge på de forventningene.

Tilbake ved hytta klokka tre. Mye bedre å varme seg i solveggen enn å være frossen i fjellet.

Samme helg og samme landskap. To helt forskjellige turer, en kort spasertur og en litt mer krevende. De henger sammen på mange måter og anriker hverandre.  

Kvarven er en vakker og ”snill” liten topp slik beliggende på Kjerringøy at du kan se den fra de fleste steder det bor folk, og selvfølgelig motsatt. Du ser svært mye Kjerringøy og Nordland fra toppen. Høyeste punkt er bare 609 moh. Utsikten er likevel formidabel. For noen somre siden hadde jeg med meg noen danske venner opp. De hadde nettopp vært i Himalaya. Det de så fra toppen av Kvarven var mye flottere, mektigere og mer eksotisk enn fjellsider, snø, stein og grus i verdens høyeste fjellkjede. Sa de og mente det.

Det er merket sti fra veien (til Nevelsfjorden) opp til Kvarvtjønna. Resten av ruta gir seg selv. Jeg så ikke mye til stien og merkinga søndag, men om sommeren er de hvite trebitene godt synlige. Med ski på beina er skogsveien lenger øst å foretrekke.

Idrettslaget på øya (egentlig halvøya, men de lokale sier øya) heter Kvarven. Fra fotballbanen på Fjære ser man opp på fjellet og fjellet ser ned på sine medlemmer.

Femtifem meter over havet, i en furukledd ås på Kjerringøy, står ei hytte med samme farge som furuleggene. Når fokus festes bortenfor trærne, er det mye himmel, hav og fjell å se. Disse naturens rammer rundt vår verden der på halvøya er aldri de samme. Årstid, vær, lys og tid på døgnet frembringer stadig nye innfatninger.

I helga var landskapsmaleriene spesielt fine. Bildene er tatt lørdag på den korte spaserturen fra hytta til Sirilund handel. Jeg skulle kjøpe melk, sukker og avis.  

Utenfor kjøkkenvinduet, mot sørøst, Middagstindan og Koknestinden.

Utenfor soveromsvinduet, mot øst, fjellet Kvarven. Det får en egen post snart.

Bak uthuset, mot nord, Strandåtindan, Opplitindan og Reindalsskardtindan.

Ned den første bakken. Fjellene i nabokommunen mot nordvest, Steigen. Brenntinden, Stortinden, Laukviktinden, Kråktindan.

Nedenfor den andre og siste bakken. Jordene til Kjerringøy gård med Fjærekjerringa og Landegode i bakgrunnen. På Landegode Kvigtinden og Rypdalstinden.

En liten tur nedom brygga før butikken. Menneske, hav og fjell (i Steigen).

Menneskeverk med skaperverk som kulisse.

Den lille båten la til borte ved Kjerringøy Handelssted. Bilder og omtale av det en annen gang.

Ved Zahl-fjøsen gjorde båtbygger Ulf klart for vinteropplag til to nordlandsbåter. Det luktet tjære og høvelspon.

Lillian i butikken var blid og rund som vanlig.  Jeg fikk det jeg skulle ha og litt til.

På vei hjemover til hytta oppe i åsen rett der borte. Kyrne til Oddbjørn og Astrid koser seg i høstsola. I bakgrunnen Kvarven. Der er det vinter. Dit skal jeg i morgen.

Forrige søndag ble stusselig uten tur. Gårdagens annonserte “ekspedisjon” var på grunn av været usikker. To turledere lot seg nokså lett overtale av tre turglade friskuser. Til tross for forventning om regn, hagl og storm. Og det fikk vi. 

Så mye vær på én dag, på én tur, er sjelden å oppleve. Fra nesten stille og solgløtt på lune steder til storm på utsatte. På Veten (Keiservarden) holdt folk seg fast i den nye retningsskiva for ikke å bli blåst ned av knausen.

Over Løpsfjellet ble vi stadig “løftet” ut av stien. Med hagl i kastene var det umulig å gå mot vinden. Når været er på sitt friskeste, synes jeg naturen er på sitt beste. Så ustyrlig heftig, med meg midt oppi. Noe tilsvarende tror jeg de andre kjente på. Jeg så bare smil og fornøyde, røde fjes. 

Vinden er ikke god å få bilde av, men skiftende vær og lys satte ekstra spiss og farge på en klassisk tur i Bodømarka.

Forrige post har bilder fra samme fjell, Løpsfjellet, tatt én måned tidligere (26. august). Da var det vindstille idyll.

På Løpsfjellet. Der kan vi være lenge. Og ofte i tankene. Som i dag når regnet drefser ned og jeg av også andre grunner ikke får meg en tur. Men neste søndag.

Nordover mot Svensdalsfjellet og Skautuva.

Mot Børvasstindan.

Sørover mot Vågøyvatnet og Junkerfjellet. 

Landegode.

Sørspissen av Landegode og Værøy (ytterst der ute) til høyre for Dina. Keiservarden til venstre.

Bildene ble tatt 26. august. Vi gikk ikke hjem før vi måtte.

793 og 626 meter over havet. Steigtind fem kilometer nordøst for Skautuva. Over snaufjell eller gressletter. Grått eller grønt. Karrig eller frodig. Stup eller myke linjer. På toppen trangt eller romslig, brutalt eller behagelig. Kontraster.

Steigtind sett fra Skautuva

Skautuva sett fra Steigtind

Merkelig nok flest nærbilder av blomster, bær, bregner, mose og lav på turen til Steigtind. Altså variasjon og fargerikdom overalt bare man ser etter. Det mindre iøynefallende mest interessant.

Jeg brukte 30. august til å besøke begge toppene. Kraftig vind fra øst og mørke skyer i sør varslet væromslag. Utsyn til mer enn ti kommuner, eller fra Værøy ytterst i Lofoten til Suliskongen på svenskegrensa (avstand 175 kilometer). Midt i mye av det beste Bodø-marka har å by på.

1. mai. Nydelig, varmt vårvær. En dag for en liten, rolig tur. Fra hytta på Kjerringøy ser jeg Middagshaugen i sør. Bare 284 meter over havet, men det må være de 284 meter med best utsikt i Norge? 

Fra hytta bortover en ås, ned en bakke og langs ei myr. Ved kapellet til Kjerringøy kirke begynner den merkede naturstien. På ei tavle står at turen tar én time hver vei. Jeg passerer en rasteplass og en bekk før det bærer oppover. Like før første utsiktspunkt møter jeg kjerringa til ”Løytnant Glahn”. Hun har gått fra Vikan der de har hytte. 

Løytnanten i Pan og jeg har en del til felles. ”Thomas Glahn bor i en liten hytte ved skogkanten i nærheten av Sirilund. Sirilund er et lite handels- og fiskested i Nordland. Løytnanten tilbringer dagene med jakt og fiske. Om kveldene koser han seg ved peisen i hytta. Glahn er ikke noe sosialt menneske og hans eneste selskap er en hund, Æsop. Sivilisasjonen oppsøker han bare ved helt nødvendige gjøremål som for eksempel å kjøpe krutt til sin børse.”

Jeg bor også periodevis i ei hytte i skogkanten i nærheten av Sirilund. Butikken på Kjerringøy heter Sirilund handel. Like bortenfor ligger handelsstedet der Zahl regjerte da Løytnant Glahn var der i 1855. Jeg tilbringer også mye tid ute. Om kveldene koser jeg meg ved peisen i hytta. Jeg drar ikke til hytta for å være sosial, men for å gjøre som jeg selv vil. En tur til Sirilund eller Markens Grøde eller handelsstedet eller Kjerringøy brygge er imidlertid alltid trivelig. Markens Grøde er ysteri, bakeri og kafé. Kjerringøy brygge er et bryggehotell. På disse stedene tar folk seg alltid tid til en prat, enten de er innfødte eller byfolk. 

Pan blir sett på som en hyllest til naturen og er et av de mest kjente verkene til Knut Hamsun, ved siden av Sult og Markens Grøde. Pan er filmet tre ganger, den siste i 1995. Da ble Æsop ”spilt” av hunden til en kompis. 

Boka Pan ”er spesiell fordi den har med vakre, nøyaktige naturskildringer. Naturen er for Hamsun, og de andre nyromantikerne, fylt av Guds kjærlighet og skjønnhet. Naturen spiller en betydelig rolle i boken, og speiler ofte handlingen og sinnsstemningen til protagonisten Glahn. Hans forelskelse utspiller seg i takt med årstidene: fra den yrende, blomstrende våren, via nordlandssommerens evige dag med midnattssol og varmt vær.” 

Hamsuns Glahn fikk ikke sin Edvarda, men hadde det godt med Eva. På vei oppover, i den yrende blomstrende våren, traff jeg altså ”Fru Glahn”. Hun er gift med en som kalles Løytnant Glahn, kanskje på grunn av sitt skiftende humør? Jeg kjenner ham som en vittig og trivelig fyr. Løytnanten hadde kjørt til Sirilund for å handle. Fruen skulle sitte på tilbake. 

Nesten på toppen hørte jeg en ny damestemme. Hun snakket med mobilen og hadde ikke tid til meg. Jeg passerte henne med et nikk. Etter henne hang det igjen en behagelig duft. Sikkert ei bydame? 

På toppen. En varde med hvit kvarts. Utsikt til Landegode, Karlsøyvær, Lofoten og Steigen, toppene Fjærekjerringa, Trolltinden, Kvarven, Reindalsskardtindan, Opplitindan, Eidetind og Strandåtindan, Fjærvatnet, Sørvatnet, Durmålsvatnet og Ryvatnet til Nevelsfjorden. Løytnant Glahns verden. Og min. Det er Hamsun-år i år.

Som i Pan: ”Når Glahn er alene, forteller han rolig med lange, strømmende setninger, men så fort han blir opphisset i kontakt med de mange kvinnene i boken, blir setningene kortere og mer intense.”

Tekstbolker over angitt i anførsel har jeg funnet på Wikipedia og her.

Tre dager på hytta for å sensurere teknologioppgaver. Lange beist på opp til 70 sider. Regn og kuling – kunne ikke ha fått mer passende vær. Så bare frem til å bli ferdig.

Jeg begynner å lese, se og undersøke. Tenker på hvordan jeg husker tilsvarende oppgaver fra tidligere år. Du verden. Her er det mange som har jobbet mye og godt. Studentene materialiserer seg for meg. Lærerstudenter i sitt tredje eller fjerde år, og lærere fra grunn- eller videregående skole, mer eller mindre erfarne. De yngste studentene rett fra videregående inn i lærerutdanning. Like unge som min yngste sønn. De eldste bortimot min alder. Mange ulike bakgrunner og fag. Én med doktorgrad i biologi.

Et lite år sammen om forlesninger, diskusjoner, veiledning, mekking, turer, kaffepauser og pizzakvelder. Jeg trodde jeg kjente dem godt nok til å vite hva de ville utsette meg for, men ….

Hun som alltid hadde innvendinger når vi kom inn på annet enn det hun mente var relevant for seg som lærer på en liten fådelt skole i nabokommunen. Det er ikke måte på hva hun nå ser av ulike muligheter.

En mannlig lærer i mekaniske fag på videregående. Hans skriftspråk er til vanlig ikke helt patent. Han forkynner i oppgaven som en prest fordi han er til stede i teksten med hele seg, sitt liv og sine erfaringer. Ei kunnskapsutvikling langt ut over mine forestillinger.

En lærer ved en av byens større skoler som alltid har opplevd IKT-veiledere som sine verste fiender, stadig i krangel med dem om utstyr som ikke virker, rettigheter hun mangler osv. Med egen IKT-kompetanse har hun nå tatt kontroll, både i oppgaven og i jobben som lærer.

Disse tre, og flere med, gjorde det minst like bra som doktoren. Et studieår med berikende samarbeid, problemløsning, kreativitet og omtanke vil bli dokumentert med svært gode karakterer. Det er sjelden jeg angrer på at jeg ble lærer.

Mens jeg satt der i stua på hytta og koste meg med studentene, fikk jeg gjentatte ganger besøk. Hytta ligger på en ås med godt utsyn i alle retninger. Furuskog som jeg har ryddet i, blant annet for å kunne følge bedre med på dyrelivet. Flere ganger hver formiddag ser jeg det jeg tror er en hare-frøken på tur opp eller ned eller på skrå over veien. Full fart. Bare i glimt nok til å se at hun så vidt har begynt å felle vinterpelsen. Hvit med to små, grå flekker. Andre kvelden kommer hun igjen oppover i fullt strekk, men nå med kjæresten (formoder jeg) på hjul. Borte på et blunk. Jeg løper til motsatt side av hytta for om mulig sjekke om jeg så dobbelt. Der sitter de begge på knausen bak hytta og vrir på de lange ørene sine. Fotografering? Over alle hauger.

Så fredagskvelden. Jeg har satt meg til rette for å se krimmen og nyte Victoria Smurfit. Akkurat i det dama dukker opp på skjermen, skimter jeg noe annet interessant i øyekroken. Rett utenfor vinduet satt Helene, mer blond enn Victoria. Bare tre meter unna. Ingen reaksjon da jeg snudde på hodet. Vi stirret hverandre dypt inn i øynene. Slikt er vanligvis en krevende øvelse. Dessuten gjorde Victoria hørbare krav på oppmerksomhet. Jeg kunne jo vinke farvel til frøkna utenfor. Så ville hun løpe hjem til kavaleren. Neida. Hun bare satt der, nesten litt fortapt. I det jeg skulle til å reise meg for å be henne inn, tok hun ut. Og i hælene på Helene en hvit skygge. Han må ha sittet rett bortenfor, akkurat utenfor mitt synsfelt.

Hva Victoria Smurfit, alias DCI Roisin Connor, foretok seg den kvelden, fikk jeg ikke helt med meg.

I tillegg til harene så jeg en kveld en skabbete rev luske forbi. Den så så skral ut at den forhåpentligvis ikke er noen trussel for mine spretne venner.

Første morgen ble jeg vekket klokka fem. Noen satt og skreik utenfor det åpne soveromsvinduet. I ørska brølte jeg tilbake og klappet i hendene. Det ble stille. Til jeg akkurat hadde sovnet. Da ga han på igjen. Nå våknet også min interesse for å finne ut hvem eller hva det var. En misfornøyd student? Der i nærmeste fura satt en orrhane og jodlet for full hals. Han skulle nok annonsere sitt spill på nærmeste myr for omegnens damer. Før jeg fikk fatt i speilrefleksen, ble det stille, og borte var han.

Sånn går nu dagan. Tre fine og gode arbeidsdager med uforutsette og gledelige overraskelser.

Bildene har jeg funnet på nettet, hos NRK, Wikimedia Commons og Helle Naturfoto.