Hva gjør omgivelsene med oss? Hva gjør vi med omgivelsene? Hvilke praktstykker får vi øye på? Hvilke muligheter benyttes? Hva lykkes vi med? Hva blir vi fascinert av? Hvem får vi sansen for? Hvordan blir vi tatt imot?

Redskapene vi bruker fungerer som medierende artefakter. Slikt predikerer jeg i lærerutdanninga som sosiokulturell læringsteori. Det viktigste redskapet er språket. I bloggen formidles en multimodal tekst med digital teknologi.

Muntlig språk i noen titusen år, kileskrift i fem tusen år, det latinske alfabet i to tusen fem hundre år, tekst på papir allment tilgjengelig i fem hundre år. For noen tiår siden var det likevel bare et fåtall som var fortrolige med skriveredskaper. Mine besteforeldre var kloke og kunne skrive, men skrev lite. Hvor mange skriver seg klokere i dag?

Som mange ikke fikk og fortsatt ikke får tatt i bruk sitt skriftlige uttrykk, sliter de fleste (?) med å utvikle og utvide sitt uttrykks-, lærings- og handlingsrom med digitale verktøy. Mellom trivielle tjenester som nettbank og billettbestilling, og til å fremstille seg og noe av sitt multimedialt, er det mange dimensjoner, mye kompetanse og forhåpentligvis forstand. Som lærer har jeg erfart at elever og studenter med skrivevegring lager de fineste kreasjoner i video- eller html-format. Noe blir forløst når større deler av hjernen, estetikk og følelser blir involvert. Så er det kanskje enklere for mange å få ”sagt” sitt med bilder og design?

Det er bare tretten-fjorten år siden Internett ble praktisk funksjonelt. Med Web 2.0 ble tjenestene sosiale. Nå kan vi alle publisere det meste og møte de fleste. Jeg bruker fotografiapparatet til å mediere utsnitt fra mine landskaper. Noen er flinke til med ord å beskrive sine. Med bilder eller ordbilder får jeg gjennom blogging tilgang til andres verden og omgivelser. Jeg får oppleve natur og kultur og møter mennesker. Denne posten ble utløst av Odas kommentar til forrige post. Hun synes det er vanskelig å forestille seg at bildene mine er av noe jeg har rundt meg daglig. Minst like eksotisk og spennende, for meg, er hennes og dine fortellinger og visninger. Det bare du kan gjøre interessant, få til å angå og berøre meg.

I et spindelnett, barføtt i et hjørne i en magisk hage på hytta, i høstlys under stjernene, med alternativt ego, gjør jeg meg med norske briller virvlende tanker om alskens viktigheter og trivialiteter, i det jeg med ville vurderinger som en rabagast kjemper for tilværelsen, til ingen nytte, for hildringen var bare radio nowhere.

(Alle nevnt, ingen glemt i min bloggroll.)

De to bildene ble tatt på samme sted med sekunders mellomrom. Det første nordvestover, det andre sørvestover. Vi gikk ut i godvær, men var gjennomvåte før vi rakk tilbake til hytta. Fascinerende.

Hva kan man ikke se fra en liten haug, 284 moh, fem søkk og to elger bortenfor hytta på Kjerringøy. Middagshauger og -tinder finnes mange steder. Fordi sola står over eller skinner på dem ved middagstider?

Fra “min” Middagshaug så jeg mandag kveld mot nord Strandåtindan, Opplitindan, Reindalsskardtindan og Ørnestinden. Til høyre (nordøst) Kvarven og Blåfjellet.

Mot nordøst og øst: Kvarven, Blåfjellet og Storlitinden. Mellom de to siste Tverrelvskardet der jeg var forrige søndag. Videre Rismålsfjellet, Storfjellet, Trolltinden, Breitiden og Middagstindan (akkurat). Fjærevassdraget blinker innover mellom fjellene.

Vestover under sola: Karlsøyvær og Lofoten med Værøy, Mosken, Moskenesøy og Flakstadøy.

Mot nordvest resten av Lofoten og Steigen.

En liten tur med et stort skue. Gir næring til drømmer om nye turer.

En nydelig dag (se posten under) fikk en praktfull finale. Bildet ble tatt søndag fra hytta på Kjerringøy i det sola går ned bak Karlsøyvær og Lofoten.

Strandåvassbotn naturreservat ligger på Kjerringøy. Reservatet har et areal på 6.300 dekar, av dette i underkant 10 prosent vann. Naturreservatet omsluttes av Strandå/Os landskapsvernområde. Det er på 16.600 dekar og omfatter liene og fjellsidene rundt.

Formålet med reservat og verneområde er å bevare et større urørt våtmarksområde og et vakkert dalføre i sin naturlige tilstand og verne om et spesielt interessant plante- og fugleliv. Blant fuglene er sangsvane og fjellvåk de mest spennende. Langs elevene vokser sverdlilje. Dette er den nordligste fastlandslokaliteten for denne arten i landet. (Kilder: http://no.wikipedia.org/wiki/Strand%C3%A5vassbotn_naturreservat, http://nordland.miljostatus.no/strandavassbotn_aqJYC.pdf.file).

Dalen er rammet inn av flotte fjell: Strandåtindan, Opplitindan, Reindalsskardtindan og Ørnesstinden mot nord og øst, Kvarven, Blåfjellet og Storlitinden på sørsida. I vest Karlsøyfjorden, Karlsøyvær, Vestfjorden og Lofoten.

Søndag brukte vi fjellrekka i sør som tribuner for å skue det hele. Først 2 km fra Strandå i en grønn ”tunell” langs en skogsvei. På myrene under Blåfjellet fikk vi overblikk. Turen videre innover til Tverrelvskardet var en praktfull ”forestilling”. Vi var for langt unna reservatet til å få øye på ornitologiske eller botaniske spesialiteter. Men for et landskap. Der inne i Strandåvassbotn. Ikke et menneske utenom oss. Sauebjeller i det fjerne fortalte at tråkkene her var laget av firbeinte. En forholdsvis kort tur i distanse ble forlenget og forlenget av visuelle, fotografiske og kulinariske godbiter (deriblant multer).

Det første bildet viser inngangen til reservatet/verneområdet ved Strandå. Strandåtindan i bakgrunnen. Det neste viser Blåfjellet. Så utsikt utover dalen med noen av tindene på nordsida. Deretter fra Tverrelvskardet innover dalen med Nevelsfjorden i bakgrunnen. Til slutt en fornøyd turkompis.

Kveldens utflukt ble bare en sykkeltur til nærmeste bensinstasjon for å fylle luft. Deretter var planen å sykle til spesielle steder i området Bodøsjøen. Dette siste ble det ikke noe av, for på vei til Shell oppdaget jeg at de jeg ser hver dag, hadde pyntet seg i kveldssola. Det er som med ei dame når hun tar i bruk alle effektene. Er hun virkelig sååå fin? I alle fall. Hjem etter speilrefleksen, og opp på nærmeste haug. Slik så Børvasstindan ut fra åsen der jeg bor, gjennom mitt objektiv:

Se mer om hver enkelt tind i en tidligere post.

Og slik så byen min ut i kveld:

På ei nettside finner jeg følgende tekst: ”Rønvikfjellet (150 m.o.h.) ligger ca. 3 km fra Bodø sentrum. Den dramatiske naturen gir fantastiske synsinntrykk, med utsikt over hele byen, Værran og Landegode og like til Lofotveggen, Værøy og Røst. Et spennende besøk, både i uvær og midnattssol!”

Alt dette og mer til så jeg i kveld. Under følger bildene.

Nordvest. Fra høyre mot venstre: Løpsfjellet, Mulstrand, Mjelle, Kjerringøy og Steigen.

Nordover. Keiservarden. Oppkalt etter den tysk-østerikske keiser Wilhelm den andre som var der i 1889. Den keiserlige varde, som egentlig heter Veten, er det suverent mest attraktive turmålet i Bodømarka. 1. juni i år var 3.242 innom på 7-toppsturen. Hvor mange tusen flere i løpet av et år vites ikke. Toppen er startområde for hang- og paragliding (med landing på Løp). De tre siste årene har Keiservarden blitt brukt som spektakulær konsertarena under Nordland Musikkfestuke. Leif Ove Andsnes i 2006, Arve Tellefsen i 2007 og Tine Thing Helseth i år. Hvert år med like fint vær. I fjor gikk over 4.000 opp for å høre den blide, trønderske fiolinist.

Nordøst. Junkerfjellet bak, Ramnfloget foran. Bak Junkerfjellet bretter Bodømarka seg ut. Milevis med løyper og stier. Skog, vann og også “skikkelige” fjell som Skautuva, Steigtind og Heggmotind. Brua over Saltstraumen i bakgrunnen til høyre.

Østover. Børvasstindan bakerst, brua over Saltstraumen innerst i fjorden til venstre. Jeg bor nokså midt på åsen i forgrunnen.

Mot sør. Byen med Sandhornet og Fugløya i bakgrunnen.

Også sørover. Bak en liten idyll Nerbyen (nederste/sørvestligste del av sentrum), Sandhornet, Fugløya og Værran.

Vestover. Landegode. Bak på begge sider Lofoten.

Det jeg egentlig var ute for. Noen turorienterings-poster.

Navnet Landegode stammer trolig fra vikingtida, da ble øya kalt Landit Goda. Den folkelige forklaringen på navnet baserer seg på gammel muntlig historie. Når sjøfolk og fiskere kom til Landegode (det gode land), var de velberget over Vestfjorden, kunne søke havn og var trygge for dårlig vær.

Den vakre øya er 25 minutter med hurtigbåt fra Bodø. En liten skole med 5 elever og 3 lærere (forrige skoleår). To små lokalsamfunn, Kvig i sørøst og Fenes i vest. En veistubb på 5 – 6 km fra jord- til fiskebruk. Flere idylliske strender. Kvigtind på 788 moh er en fin liten topptur.

Landegode er mitt mest fokuserte og fotograferte geografiske objekt. I går var det fløyelsnatt.  

Karlsøyvær, Lofoten og Steigen, sol og skyer, små og store båter. De vare lydene og luktene kan ikke formidles. Bildene ble tatt i går natt fra området rundt hytta. Ikke godt å få lagt seg når det ser slik ut mot nord klokka 01:00. Det har vært mange slike netter i sommer.

Ei sommernatt på Kjerringøy. Midnattsola, nærmest i havet Karlsøyvær, på andre sida av Vestfjorden skimtes Lofoten. Bildet er tatt fra takvinduet på hytta.  

Jeg har vært og kommer til å være mye på Kjerringøy fremover nå. For å gjøre hytta ferdig og gå turer. Kvarven, Blåfjellet, Fjærekjerringa, Eidetind og Trolltidenen lokker.  

Fortsatt god sommer til deg. Vi blogges til høsten?

Tittelen på verdens mest berømte fotballsang beskriver svært godt det jeg kjente på da jeg i dag, etter noen ukers fravær fra blogging, stakk innom Bridgehill igjen. Der satt det to og ventet på meg – to blogginner jeg er svært glad for. You’ll Never Blogg Alone.

Jeg har ikke tenkt å avvikle bloggen, men i det siste har det gått med mye tid til å få hytta ferdig. Innflytting nærmer seg. Når dagene tilbringes på Kjerringøy, må kveldene brukes til sensurarbeid. Dette har ikke gitt åpning for bilder eller skrivelser i bloggen.

Ulike årstider, vekslende vær, ute eller inne, forskjellige gjøremål, teoretiske og praktiske aktiviteter, virkelige og virtuelle venner, lese blogger eller studenttekster, faglig eller skjønn litteratur, skrive fagplaner eller innlegg. Jeg er glad i mangfoldet og for variasjonene. Det passer også godt til min av-og-på-personlighet. Innimellom må jeg kutte ut, komme meg bort, gjøre noe annet, treffe andre for å bli så engasjert som jeg må være for å få til og trives med det jeg gjør. 

1. mai døde ett av mine forbilder. Hun ble bisatt i dag. 89 rike år, mange av dem i fjellet. Jeg møtte henne ved Nordre Bjøllåvatn da jeg var femten. Med Anna og hennes mann Trygve ble fjellet “hjemme” for meg. På ei hytte, i et telt, i ei snøhule, men helst under åpen himmel. Anna har fått den fineste rasteplassen langs E6 over Saltfjellet oppkalt etter seg. Alle hyttene til Bodø og Omegn Turistforening bortsett fra ei har navn etter hvor de står. Den siste heter Trygvebu. På bordet ved siden av meg ligger fire nylagede skilt. På dem står det Storengstua, Evenesdal, Graddis, Argaladhytta. Kortere eller lengre dagsetapper fra Trygvebu. Til høsten skal jeg igjen gå i fotefarene til Anna og Trygve. Når jeg får det til, skal jeg skrive mer om dem. They’ll Never Walk Alone.