Archive Page 2
Farger, natur og kultur
Ei meget fargerik dame har gjort Bodøværing av seg. Hun vokste opp i Los Angeles, i et hus med svart farge utenpå. Asfalten i oppkjørselen hadde de malt hvit. ”Jeg er sjokolade”, sier hun om seg selv. Dama heter England. Søstera heter Paris, og broren London.
Da hun godt voksen skulle prøve å finne seg en ny partner, brukte hun Internett. Det ble treff i Norge. Til Norge hun dro. Problemet var bare at mannen bodde på Mysen. Hun fant seg ikke til rette. ”Nordmenn flest ser jo ut som ”depressed bastards”. Og på Mysen var det særlig ille. Hun følte at sjelen hennes ville dø der.
Men så fikk hun være med til byen der hennes nye mann hadde vokst opp. Det var noe annet. ”Her er det annerledes, her er det åpenhet, her har jeg fått venner, her er det midnattssol og hav. Jeg må ha havet i nærheten.” Hun sørget selvfølgelig for at de flyttet til Bodø.
Hun forteller at hun trenger andre ting også for ikke å visne. Musikk og latter. England har sunget med Bodø Big Band og Bodø Janitsjar. Hun driver dame-barbershop-gruppa Ladylike. Og så må hun ha stillhet og ensomhet, som kontrast til det sosiale.
Eksotisk og forskjellig? Dette er like mye ei fortelling om meg og sikkert mange andre sjeler i drift og søk. Jeg er riktignok ikke brun, men i Sveits, der min mor er fra, lager de hvit sjokolade. Jeg synger ikke, men liker å høre andre gjøre det.
At jeg havnet i Bodø er like tilfeldig som at England kom hit. Før Internett kunne relasjoner skapes og utvikles med brev. Min far brevvekslet med ei i Ticino for å få autentisk språktrening. Slik ble Sørland og Switzerland til meg i Nordland. Med sans for mange av de samme kvalitetene som betyr så mye for England.
Blant mine viktige ingredienser er farger og kontraster, konkret i bilder eller opplevd. De tar jeg til meg kontinuerlig i naturen, men et konsentrert uttrykk kan være sterkt og godt. Uten bilder har jeg lite å si (eller skrive). Det under er malt av ei venninne. I det finnes både fargene mine og mine drømmer.
Filed under: Bilder, Livet, Mennesker, Naturen | 13 Comments
Ekte nordlending
Vi var på Kjerringøy i dag for å se til byggverket vårt, og for å kjenne på våren. Den vakre nordlandsbåten lå i havna ved hotellet Kjerringøy Brygge.
Nordlandsbåten finnes i mange størrelser, fra 14 til 52 fot, fra færing til fembøring, fra to til seks årepar. Fremover nå skal mye tid tilbringes på Kjerringøy. Da blir det bli god anledning til å nyte smekre trebåter.
Filed under: Bilder, Kjerringøy | 15 Comments
Kurt kom til kort på kart
En tekst hos Randi, skrevet av Brit, fikk meg til å hente frem ei fortelling fra barndommen.
En eller annen gang i sjette eller syvende klasse begynte noen av mine tanker om læring å klarne. Ikke alle opplevde skolen som meg. Da jeg skjønte at Kurt aldri klarte å få tak i det kartene hadde å fortelle, følte jeg at noe var galt. Kurt var min klassekamerat fra tredje til åttende klasse.
Over tavla i klasserommet vårt hang det et kartstativ med det vanlige utvalget: Palestina fremst, og så åpenbarte resten av verden seg bakover på rullene. Hver gang Kurt måtte frem for å vise noe på kartene, ble han ”korsfestet”. Han visste bokstavelig talt ikke opp ned på det som kom ned fra oven, og slettes ikke om de fire himmelretninger. For ham kunne visst lerretet like gjerne ha vært et surrealistisk maleri, for fargene sa ham heller ingen ting. I stedet for hjelp til å finne ut av sin babelske forvirring, måtte han mye oftere enn oss andre stå der fremme – å pines. Verden var mye større før, og vi hadde mye geografi. For Kurt var det alltid tåke over kontinentene, som i tidenes morgen.
Hva slags tanker og følelser våknet denne gutten med, hadde han noe å glede seg til på skolen, hva ventet ham i klasserommet? Det eneste han tenkte var kanskje: bare det ikke blir min tur i dag også. Naglene i finérstolen holdt ham på pinebenken.
Hvorfor var Kurt så lite flink på skolen? Hva tenkte læreren om Kurt sine muligheter?
Kurt bodde på ”landet”, tett inntil marka. Han kunne ”alt” om fugler. Lyden var nok til at han kunne bestemme arten. Han visste hva de spiste og hvor de hadde reir. Det siste var av stor interesse for meg. Jeg samlet på fugleegg. Poenget var å ha så mange forskjellige som mulig. Når jeg var sammen med Kurt, tok jeg aldri egg. Jeg skjønte på et vis at hans forhold til fuglene var et helt annet enn mitt, og at han antakelig ville bli skuffet hvis jeg gjorde det. Det som hos meg begynte som en tvilsom hobby, utviklet seg til forståelse og respekt for alt liv i naturen. Levende fugleunger ble mer stas enn døde, utblåste egg. Dette var det Kurt som fikk meg til å forstå.
Visste ikke læreren om Kurts interesse og store kunnskaper? Hvorfor fikk han aldri snakke eller skrive om det han kunne? Fra Kurt sine landskaper i naturen, der han kjente topografien ut og inn, var det ingen link til skolens og bøkenes fragmenterte fremstillinger på papir og lerret. Noe av det han forsto seg best på, ble i skolens fremstilling ubegripelig meningsløst.
Lærerens største utfordring har alltid vært å finne aktiviteter, verktøy og tilnærminger, nøkler som løser ut elevenes læringspotensiale. Det skulle antakelig lite til for å slippe Kurt fri?
Jeg har spurt Randi om lov til å bruke bildet. Det fikk jeg.
Filed under: Livet, Læring, Mennesker | 11 Comments
Ei strand
På Kjerringøy selvfølgelig. På tur til hytta først et morgenbilde av nordlandsbåten til Karl Erik Harr (maleren). Han har hus og atelier like ved.
Så snudde jeg meg mot nordvest. Der ligger handelsstedet. I åsen over handelsstedet ligger hytta mi. Dit skulle jeg for å male. I dag ble jeg ferdig med den største jobben inne.
På tur hjem i kveldinga. Stranda til Harr. Der var det bade- eller beitegjester. Ikke elg, men rein i solnedgang.
Midt på dagen så jeg tre svaner som skrek seg sørover, rett over tretoppene. Litt senere skulle jeg bortom nabohytta. Da skremte jeg opp to røyer.
Både Harr og jeg maler med olje. Men jeg må ha kamera for å få til bilder. Opplevelser og inspirasjon er det nok av på Kjerringøy.
Filed under: Bilder, Kjerringøy | 16 Comments
Hjemmepåske
Jeg avslutter denne påska med et bilde tatt fra en knaus ovenfor Bestemorenga, tre kilometer fra der jeg bor, retning nordøst. Det viser to isbreer, Blåmannsisen og Sulitjelmabreen. Opp av isen til venstre stikker Blåmannen med sine 1.571 moh. På Sulitjelmabreen bor majestetene, Suliskongen (1.907) med Dama (1.781) og Knekten (1.711). Brefallet voktes av Stortoppen (1.822) og Vaknacohkka (1.690). De nevnte toppene ses i rekkefølge fra venstre mot høyre.
Til venstre for og bak berget det blå, altså Blåmannen, ligger Kebnekaise.
Den fineste påska noensinne i Bodømarka? Jeg har vekslet annenhver dag mellom skiturer og malingsarbeid i hytta på Kjerringøy. På fire skiturer har jeg fått med meg (nesten) alt Bodøhalvøya har å by på, og det er ikke lite. Fra milevis med godt preparerte løyper til timevis på jomfruelig silkeføre opp og ned fjell med fenomenal utsikt. Lange, rolige turer som det gjorde vondt å avslutte. I ettermiddag satt jeg så lenge jeg kunne på Vågeknausen og så sola stå over Sandhornet og forgylle hele Vestfjorden til Værøy. Alt dette har jeg tilgang på i gangavstand fra huset mitt.
Jeg drømmer meg ofte bort i fjell og uteliv. At jeg ikke har drømt hele påska beviser bildene der jeg for spesielt interesserte har presentert alle fjellene rundt meg. De store inne i Sulis gjensto, så derfor dagens bilde og beskrivelse.
Filed under: Bilder, Bodømarka, Naturen | 4 Comments
Skautuva påskeaften
En stor, god tur – kanskje den beste jeg gjør. Ikke stor fordi det er så langt eller høyt eller tungt eller vanskelig. Bare passelig. Fem timers kos med makeløst rundskue over storslått landskap.
I sørøst Børvasstindan. De tok jeg for meg i forrige post.
På toppen med Landegode i vest. I skyene ligger Lofoten.
Landegode med kledelig forgrunn. Oppe til høyre kan Lofoten (Vestvågøy) skimtes (med bildet i stort format).
Bare 626 meter ned. Ser du de to båtene?
Hun tar bilde av ham. Bare armen hans er synlig. Ser du båtene nå?
Steigtind mot nord.
I øst Saltfjellet, Sulitjelmamassivet og Sverige der alle topper over 1.400 meter viser sine silhuetter. Kebnekaise (Nils Holgersons forunderlige reise) er høyest i Sverige, 2097 moh. Den gjemmer seg bak kjempene i Sulis.
De mest markante toppene er fra høyre mot venstre (fra øst mot nord): Ramsgjeltind, Ørfjellet (Saltfjellets høyeste), Solvågtind (Saltfjellets vakreste, ved foten ligger det nye Nordland Nasjonalparksenter), Satertind, Argaladtjåhkka (Argaladdalen er et paradis på jord), Nord-Saulo (høyeste punkt på den lange norsk-svenske grensen), Suliskongen med Dama og Knekten.
Mot sør Sandhornet og Fulgøya, men der sto jo også sola.
Filed under: Bilder, Bodømarka, Naturen | 14 Comments
Børvasstindan
”Se di fjellane”, sa min tante på mandalittisk da hun i fjor vår for første gang i sitt liv så rundt seg noe annet enn slikt som befinner seg fra Ullensaker og sørover. Det var Børvasstindan hun først fikk øye på.
Slik så de ut i dag fra der jeg bor, vel 2 mil unna i luftlinje (litt uskarpe på grunn av zoomen i Ixusen). Store Åselitind er den spisse helt til venstre. Dette er den høyeste av Børvasstindan, 1177 moh. Til høyre for Store Åselitind den mer runde Børtinden. Den spisseste av Falkflogtindan (rekka til høyre) er Per Karlsatind. Dit er den fineste turen. Til venstre for Per Karlsa Rundtinden og Breitinden. Bakerst, bakenfor Åselidalen, ligger Lurfjelltiden, som faktisk er høyere enn Børvasstindan, og det høyeste punktet i Bodø kommune, 1284 meter over havet. Dit opp er det også en fin tur.
Denne posten er kanskje mest til deg Alter Ego. Og for meg.
Filed under: Bilder, Naturen | 4 Comments
Steigtind
Dette er til deg Vibeke. Bildene ble tatt i kveld, på tur fra Kjerringøy. Steigtind rager bare 793 meter over havet, men er et mektig syn likevel. Noen av oss er slik at vi gjerne vil bli nærmere kjent med slike “skjønnheter”. Fra toppen er det et fantastisk skue. Lofoten kommer så nært at du nesten kan ta på toppene der borte, selv om avstanden i luftlinje er omkring 10 mil, avhengig av hva du ser på: Røst, Værøy, Moskenesøy, Vestvågøy, Austvågøy eller Hinnøya. På Røst er det for øvrig dårlig med topper. Høyste punkt på Røstlandet (den største øya i øygruppa) er 11 meter over havet.
Filed under: Bilder | 4 Comments
Blogge- eller hundeliv?
En nabo har ei lita gneldrebikkje. Uvisst av hvilke grunner har den av og til svært mye å meddele. Ørene mine reagerer på lyden, men bevisstheten opptar seg ikke med den.
Jeg registrerer at det for tiden er en del glam i bloggeland. Litt av dette har jeg indirekte fått med meg når jeg er innom noen av de få bloggene jeg frekventer. Noen ”bjeffer” fælt, og noen er veldig opptatte av hvem som er tøffest. Akkurat som hunder. Og så lukter de på hverandre, i begge ender. Hunder selvfølgelig, og noen (mange?) bloggere.
Hunder styres antakelig i noe større grad av instinkter enn mennesker. Vesentlig for dem er å finne ut hvem som er over, under og eventuelt på like fot. Kjønn og alder er viktig, ikke rase eller størrelse. Inni sitt eget hode kan en liten ulldott av en puddel føle seg like stor og tøff som en rottveiler. Slik har alle sin egen målestokk.
Et menneske er ikke bare et menneske, heller ikke for hunder. Vi tobeinte blir av våre firbeinte venner sorterte i tre kategorier: de interessante, de uinteressante og de skumle. Hunder lukter vennlighet, usikkerhet og aggresjon. Et tilsynelatende usynlig kroppsspråk avslører alt.
Hvorfor Dina oppfatter noen som skumle, har jeg etter hvert funnet ut av. Først og fremst er det de som etter hennes oppfatning ”blåser seg opp” og/eller stirrer truende. At dette også omfatter alle som går ”rart”, enten det er stavgjengere eller en slagrammet mann, kan være litt slitsomt. Etter å ha vært nødt til å studere menneskers ganglag særdeles nøye de siste årene, for å være forberedt på Dinas reaksjoner, har jeg kommer til at overraskende få går naturlig pent. Det må komme av at mange går for lite i kupert terreng. Balansen og rytmen er borte, det spenstige steget er erstattet av subbende forflytning. Skummelt.
Etter at jeg igjen har vært på ville veier, tilbake til de uinteressante. Det er de som er seg selv nok. De interessante er de som har noe å tilby, helst en godbit, men ellers hva som helst av leken oppmerksomhet.
Når jeg treffer fremmede mennesker i marka, er ikke to møter like. Inndelingen interessante og uinteressante kan anvendes også her, med flest av de første. Et nikk, et smil, ett ord eller en lang passiar. Vedkommende ”synger” i meg og med meg lenge.
Et bilde eller ei fortelling som ingen andre enn du kunne ha fremstilt, ei dør til andres verden slik at jeg kan bli litt klokere på min, er det beste med blogger og bloggere. De som har noe å by på, de som byr på seg selv, de blir jeg glad for å møte og lese.
Litt Schopenhauersk filosofi til en dyrisk avslutning:
Dyrene er prisgitt øyeblikket, mens mennesket har underkastet seg begreper og refleksjoner, frigjort fra nuet. I bevisstheten erstattes det umiddelbare og intuitive med abstraksjoner, noe som gir både makt og smerte. Rivningene mellom disse to naturer er menneskets misere. Hvis verden som vilje og forestilling har et mål, så er det å finne veien å gå for å overvinne menneskets dyriske natur, seksualdriften og viljen til liv.
Det morsomme her er at Schopenhauer lot seg regjere av sin hund. Også jeg sliter med å få Dina til å være dyr når det betyr at jeg må tenke og handle som et dyr. For øvrig trener jeg også ellers mye på å leve mer som dyr, umiddelbart og intuitivt i nuet.
Schopenhauers læremester, Immanuel Kant, er kanskje mest kjent for å ha gjort oss oppmerksomme på at sansene våre bedrar oss, at det vi oppfatter av verden aldri kan gi sikker viten om den. Kanskje dette var den egentlige grunnen til denne skrivelse: Verken mennesker eller hunder eller blogger er bare de eller det de gir seg ut for å være, eller det vi tror de er. Det påkaller ikke minst ydmykhet overfor andre og annerledeshet.
Filed under: Blogging, Livet, Mennesker | 8 Comments
Fjellene mine
I dag har jeg vært bortom noen av fjellene mine, men bare med kameraet, på tur til og fra og på Kjerringøy.
Trolltinden. Å gå til Kjerringøy tar sin tid og er strevsomt, men belønninga er en fantastisk tur. Siste etappe er ned skaret til høyre for tinden.
Strandåtindan sett fra hytta. Der skifter lys, farger og skyformasjoner fortløpende.
Også fra hytta. Vakre og lett tilgjengelige Kvarven ligger der i øst og lokker. Med bare et par timer til toppen blir det noen turer dit i løpet av året.
Finnkonnakken og Breidviktinden. Den første en “snill” tur, den andre mer heftig.
Luftig er det også på toppen av Steigtind. En naturens monolitt som med sin karakteristiske profil kan ses fra mange forskjellige steder i Salten. Det er overraskene lett å komme seg opp på stabben.Filed under: Bilder, Bodømarka, Kjerringøy, Naturen | 14 Comments
