1. mai. Nydelig, varmt vårvær. En dag for en liten, rolig tur. Fra hytta på Kjerringøy ser jeg Middagshaugen i sør. Bare 284 meter over havet, men det må være de 284 meter med best utsikt i Norge?
Fra hytta bortover en ås, ned en bakke og langs ei myr. Ved kapellet til Kjerringøy kirke begynner den merkede naturstien. På ei tavle står at turen tar én time hver vei. Jeg passerer en rasteplass og en bekk før det bærer oppover. Like før første utsiktspunkt møter jeg kjerringa til ”Løytnant Glahn”. Hun har gått fra Vikan der de har hytte.
Løytnanten i Pan og jeg har en del til felles. ”Thomas Glahn bor i en liten hytte ved skogkanten i nærheten av Sirilund. Sirilund er et lite handels- og fiskested i Nordland. Løytnanten tilbringer dagene med jakt og fiske. Om kveldene koser han seg ved peisen i hytta. Glahn er ikke noe sosialt menneske og hans eneste selskap er en hund, Æsop. Sivilisasjonen oppsøker han bare ved helt nødvendige gjøremål som for eksempel å kjøpe krutt til sin børse.”
Jeg bor også periodevis i ei hytte i skogkanten i nærheten av Sirilund. Butikken på Kjerringøy heter Sirilund handel. Like bortenfor ligger handelsstedet der Zahl regjerte da Løytnant Glahn var der i 1855. Jeg tilbringer også mye tid ute. Om kveldene koser jeg meg ved peisen i hytta. Jeg drar ikke til hytta for å være sosial, men for å gjøre som jeg selv vil. En tur til Sirilund eller Markens Grøde eller handelsstedet eller Kjerringøy brygge er imidlertid alltid trivelig. Markens Grøde er ysteri, bakeri og kafé. Kjerringøy brygge er et bryggehotell. På disse stedene tar folk seg alltid tid til en prat, enten de er innfødte eller byfolk.
Pan blir sett på som en hyllest til naturen og er et av de mest kjente verkene til Knut Hamsun, ved siden av Sult og Markens Grøde. Pan er filmet tre ganger, den siste i 1995. Da ble Æsop ”spilt” av hunden til en kompis.
Boka Pan ”er spesiell fordi den har med vakre, nøyaktige naturskildringer. Naturen er for Hamsun, og de andre nyromantikerne, fylt av Guds kjærlighet og skjønnhet. Naturen spiller en betydelig rolle i boken, og speiler ofte handlingen og sinnsstemningen til protagonisten Glahn. Hans forelskelse utspiller seg i takt med årstidene: fra den yrende, blomstrende våren, via nordlandssommerens evige dag med midnattssol og varmt vær.”
Hamsuns Glahn fikk ikke sin Edvarda, men hadde det godt med Eva. På vei oppover, i den yrende blomstrende våren, traff jeg altså ”Fru Glahn”. Hun er gift med en som kalles Løytnant Glahn, kanskje på grunn av sitt skiftende humør? Jeg kjenner ham som en vittig og trivelig fyr. Løytnanten hadde kjørt til Sirilund for å handle. Fruen skulle sitte på tilbake.
Nesten på toppen hørte jeg en ny damestemme. Hun snakket med mobilen og hadde ikke tid til meg. Jeg passerte henne med et nikk. Etter henne hang det igjen en behagelig duft. Sikkert ei bydame?
På toppen. En varde med hvit kvarts. Utsikt til Landegode, Karlsøyvær, Lofoten og Steigen, toppene Fjærekjerringa, Trolltinden, Kvarven, Reindalsskardtindan, Opplitindan, Eidetind og Strandåtindan, Fjærvatnet, Sørvatnet, Durmålsvatnet og Ryvatnet til Nevelsfjorden. Løytnant Glahns verden. Og min. Det er Hamsun-år i år.
Som i Pan: ”Når Glahn er alene, forteller han rolig med lange, strømmende setninger, men så fort han blir opphisset i kontakt med de mange kvinnene i boken, blir setningene kortere og mer intense.”
Tekstbolker over angitt i anførsel har jeg funnet på Wikipedia og her.
Bridgehill 